Kan uteskole legitimeres i Læreplanverket for Kunnskapsløftet?

Hvilken legitimitet har så uteskole i Læreplanverket for Kunnskapsløftet (LK06)? Mens L97 la sterke føringer for hvilke metoder som skulle brukes i opplæringen, er LK06 derimot markedsført under prinsippet om ”metodefrihet”. Spørsmålet om hvordan opplæringen skal gjennomføres overlates altså til den enkelte skole og den enkelte lærer. Er det da slik at nåværende læreplan formidler en ”metodelikegyldighet”, basert på en oppfatning av at alle metoder er like bra, bare kvaliteten på det som foregår er god? Svaret på det må være et betinget nei. At kvaliteten på det som skjer i skolen er viktig og avgjørende for elevens læring synes udiskutabelt. Det gjelder særlig kvaliteten på samspillet mellom lærer og elev. Det er altså ikke arbeidsmåtene i seg selv som definerer kvaliteten på opplæringen, men hvordan de blir gjennomført i praksis og hvordan de blir kombinert (Haug og Bachmann 2007:269). Det betyr likevel ikke at planmakerne er likegyldige til valget av metoder i opplæringen. Alt er altså ikke like gyldig på dette området.

Tre sider ved LK06 gjør at en ikke kan overse elevaktivitet og skolens nærmiljø som ressurs i opplæringen.

For det første formidler Generell del i læreplanen et verdigrunnlag og et syn på kunnskap og læring som legitimerer uteskole. Hovedmålet for opplæringen er formulert slik:

Opplæringens mål er å utvide barns, unges og voksnes evner til erkjennelse og opplevelse, til innlevelse, utfoldelse og deltakelse. (KD 2006a, Generell del:3).

Jeg vil hevde at en ikke kan realisere intensjoner om å utvide elevenes evner til erkjennelse, opplevelse, innlevelse, utfoldelse og deltakelse om de ikke får erfare det i praksis. Slike kvaliteter forutsetter erfaringsbaserte tilnærminger og autentiske møter med virkelighetens verden og kan kun realiseres fullt ut når skolens omgivelser brukes som ressurs i opplæringen.

For det andre: Læringsplakaten forutsetter da også at lokalsamfunnet tas i bruk:

Skolen skal legge til rette for at lokalsamfunnet blir involvert i opplæringen på en meningsfylt måte (KD 2006b:2).

Å bruke lokalsamfunnet som kunnskapskilde og læringsarena gir elevene muligheter til å forholde seg til skolens innhold på en konkret, sansbar måte. Man skaper en naturlig kontekst for elevens læring og forankrer dermed læringen i elevens egne opplevde virkelighet. På den måten legger man grunnlaget for en opplæring med erkjennelse, opplevelse, innlevelse, utfoldelse og deltakelse som kjennetegn. En stort mer meningsfylt sammenheng kan neppe opplæringen settes inn i. Å involvere lokalsamfunnet innebærer også at det må etableres et godt samspill mellom skolen og det lokale nærings- og arbeidsliv, kunst- og kulturliv og andre deler av lokalsamfunnet. Læreplanen begrunner en slik tilnærming med at det ”… kan gjøre opplæringen i fagene mer konkret og virkelighetsnær og gjennom det øke elevenes motivasjon for å lære” (KD 2006b:6). Her bruker planen altså både kunnskapsteoretiske og læringsteoretiske begrunnelser for å bygge broer mellom skole og lokalsamfunn.

For det tredje formulerer Læringsplakaten et krav om å bruke varierte arbeidsmåter i opplæringen. Ifølge læreplanen er dette en forutsetning for tilpasset opplæring. Uteskole bidrar til en mer variert opplæring. Jeg utdyper dette i det følgende.