Behov for å styrke lærerne kompetanse

De senere års forskning har altså påvist at vi har en skole som, på tross av læreplanenes intensjoner, framstår som mer tradisjonell enn progressiv (Imsen 2003). Hvor er det da skoen trykker? Hovedproblemet er sannsynligvis knyttet til lærernes kompetanse, noe de senere års skoleforskning tydelig har avdekket. Lærerne mangler kompetanse til å omsette det aktivitetspedagogiske tankegodset i en hensiktsmessig praksis, slik dette er nedfelt som intensjoner i skolens læreplaner og i lærerutdanningens rammeplaner. Haug (2003) hevder at:

… den kompetansen som finnes i skolen mest er knyttet til den formidlingsorienterte pedagogikken, mens den som trengs i aktivitetspedagogikk ikke finnes i tilstrekkelig grad. En har ikke sørget for å formidle den nødvendige kompetansen for å drive skolen som det er politisk ønske om, og dette går igjen i alle fag (Haug 2003:95, mine uthevinger).

NOKUT’s (2006) evaluering av norsk allmennlærerutdanning bekrefter dette bildet av en utdanning som har sviktet på vesentlige områder. Den forestående endringen av norsk allmennlærerutdanning gir utdanningsmyndighetene muligheter til å gjøre noe med dette.

Dette kan også forklare hvorfor forskningen ikke har kunnet dokumentere virkninger av elevaktive arbeidsmåter og hvorfor slike arbeidsmåter heller ikke ser ut til å fungere etter intensjonen i skolen (Imsen 2003, Haug 2003). Det er neppe ideen om elevaktive arbeidsmåter i seg selv som er problemet. Forklaringen er heller at verken grunnskole eller lærerutdanning drives i samsvar med intensjonene i skolens læreplaner og lærerutdanningens rammeplaner. At man ikke kan dokumentere virkninger av elevaktive arbeidsmåter er derfor ikke annet enn forventet. Lærerne er rett og slett ikke kvalifisert for denne type opplæring. Med en annen praksis kunne resultatet ha vært bedre, hevder Haug (2003:90). Målet må derfor være å forbedre praksis, ikke fjerne arbeidsmåter eller tilnærminger som innebærer elevaktivitet, men som skolen ikke behersker i dagens situasjon. En skoleforskning som er basert på studier av en didaktisk praksis som ”… fortsatt henger igjen i et tradisjonelt mønster” (Imsen 2003:102), representerer et tvilsomt empirisk grunnlag å avvise elevaktive tilnæminger som for eksempel prosjektarbeid og uteskole på.

Etableringen av Den Naturlige Skolesekken er et uttrykk for den betydning elevaktivitet i utendørs miljøer nå tillegges av både utdannings- og miljøvernmyndighetene. At det sannsynligvis foregår uteskole ved et flertall av norske grunnskoler i større eller mindre grad, og at tenkningen også er forankret i skolens læreplaner, taler for at dette bør oppfattes som en naturlig og integrert del av lærernes kompetanse. Problemet er at uteskolepedagogikken til nå ikke har hatt noen plass i norsk lærerutdanning, verken i teori eller praksis. Det er et paradoks all den tid de utdanningspolitiske intensjoner i denne retning lenge har vært så sterke, både i skolens og i allmennlærerutdanningens planer. Skolens utfordring er å få uteskole til å spille sammen med alle de andre måtene å arbeide med skolens innhold på, hvor det må etableres en balanse mellom teoretiske og praktiske tilnærminger og individuelle og kollektive tilnærminger. Lærerne bør kvalifiseres for denne type didaktisk praksis. Disse perspektiver må derfor få en sentral plass i den nye lærerutdanningen som nå er under utforming.