Lærer som turleder

Veien er målet
For barn er veien viktigere enn målet. Det vil si at barna bør få tid til å stoppe opp underveis å spørre og undre seg over ting som de får øye på (eller som læreren hjelper dem med å få øye på). Vi lærer ikke barna å bli glade i naturen, men leder dem på vei. Voksne har helt andre behov enn barn, og jager ofte av gårde mot høye topper for å nyte det storslagne. Barn derimot opplever verden og naturen fra et helt annet nivå. Først når de voksne går ned på kne og kryper litt rundt, kan de sette seg inn i hvordan det er.

Detaljer og småkryp står mye høyere på listen hos barn enn for voksne. På toppen av klippen studerer barnet gjerne en humle eller stein, i stedet for å nyte utsikten. Elgen blir kanskje også mindre interessant om en meitemark kommer i trøbbel med en gjeng av maur. La barna utforske og stille spørsmål – og hjelp dem på vei til svaret uten å gi fasiten med det første.

”Hvor skal vi hen?” Spurte Ole Brumm, og skyndte seg etter Kristoffer Robin. ”Ingen steder”, svarte Kristoffer Robin, og så gikk de dit. (A. Milne)

Tur etter evne
Det er viktig å ta hensyn til både alder og ferdighetsnivå når vi planlegger en tur/ friluftsaktivitet for barn, samtidig som det skal være rom for å mestre nye utfordringer. Barnas turkompetanse måles også ut fra erfaring, vær, årstid, topografi, turens lengde, trafikkforhold osv når turen planlegges. Det beste området er der hvor barna fritt kan utfolde seg og selv få vise vei. Det kan være store forskjeller i en barnegruppes motoriske ferdigheter og kroppsbeherskelse, men de har som oftest også god innsikt i egne begrensninger og regulerer selv hvor grensen går.

Opplevelsene
Barn opplever naturen gjennom sanser, og naturen serverer ikke kun et enkeltstående sanseinntrykk. Sanseinntrykkene gir opplevelser, som igjen gir rom for ettertanke. Kunnskap kommer av seg selv ved at barna får undre seg og stille spørsmål.

Barnet stopper opp ved en maurtue:

• Opplevelsesfasen. Se her! Dette er en magisk setning.
• Konsentrasjonsfasen
• Refleksjonsfasen. Barna stiller spørsmål og veilederen undrer seg sammen med dem.

Nærområdet i fokus
Nærområdene er barnas viktigste turområder. Det er stas å kjenne seg igjen – noe som gir følelse av mestring og trygghet. Et fast tilholdssted gir mulighet for å følge planter og dyr over lengre tid. Benytt samme bålplass hver gang – da sliter man mindre på naturen.

Barnet i fokus
En god veileder skal:

• være en medopplevende voksen som tar del i barnets fantasi, undring og virkelighetsoppfatning.
• behandle barna som likeverdige (barnas spørsmål er like viktige som de voksnes)
• vise med holdning, blikk og språkbruk at det barna undres over er interessant. Barn legger merke til tonefall og kroppsspråk.
• ha konstruktiv og strukturert oppmerksomhet for barna. Hvem lytter man til når flere snakker? bruk av navn, blikkontakt osv.
• bruke ”åpne spørsmål” som ikke krever presise svar. Dette gir stort rom for undring og flere spørsmål fra barna. Man kan med fordel la seg rive med i barnas fantasi.
• sette grenser for akseptabel oppførsel (trygghet og trivsel på tur). Grensen settes tidlig (ferdaråd).
• være med på leken og engasjere seg i barnas aktiviteter. Ikke overstyre, men komme med tips og forslag til gjennomføring.
• gi rom for fri lek og fantasi. På den måten blir barna trygge i naturen.