Undervisningsopplegg

Kurs i grunnleggende friluftskunnskap fra DNT

  • Den Norske Turistforening

Kurset skal bedre kursdeltakernes grunnleggende friluftskunnskaper, samt øke deres motivasjon og interesse for faglig undervisning utendørs. Kurset er tilrettelagt for lærere og skoleansatte med undervisningsansvar for 1.––10. årstrinn.

Kurset skal gi deltakerne mulighet til å tilegne seg innsikt i hvordan man kan nå fagplanens læremål ved utendørs undervisning. Aktivitetene skal med andre ord forankres i gjeldende læreplan (Kunnskapsløftet). Den enkelte skole kan selv komme med forslag/ønsker til kursets innhold, med utgangspunkt i hvilken kompetanse skolen ønsker å bedre.

Hvorfor er friluftsliv viktig?
”Man skal ikkje gå ærendslaus på fjellet”. Dette var normen i mange bygder hvor dagliglivets arbeid innebar kontakt med natur gjennom jakt, fiske, høsting og gårdsdrift. Friluftslivet har endret seg i takt med tiden, og det å gå ut i naturen kun for opplevelsens skyld kan spores tilbake til midten av 1800-tallet.

Friluftsliv er naturvennlig ferdsel og hensynsfull bruk av naturen, hvor hovedmålet er gode naturopplevelser. Den statlige friluftspolitikken har i dag som mål å sikre friluftsliv for alle.

Friluftsliv er:

  • forebyggende og rehabiliterende sett i et helseperspektiv
  • viktig bærer av tradisjoner og verdier knyttet til det norske kulturbildet
  • en familievennlig aktivitet
  • viktig for å utvikle/ sikre folkelig engasjement for en bærekraftig naturforvaltning
  • bidragsyter som skaper verdigrunnlag for et bærekraftig forbruksmønster

Leken
Barnas fri lek skiller seg fra voksenstyrt og tradisjonell idrettslig aktivitet ved at den er spontan. Barn organiserer selv og lager regler for spontan lek. Gjennom lek og fysisk aktivitet utfordres og bedres barnas:

  • fantasi
  • nysgjerrighet
  • selvtillit og selvbilde
  • trang til å utforske
  • kreativitet
  • motorikk og evne til å beherske kroppen
  • rolleutprøving og sosiale ferdigheter
  • evne til felleskap med andre


Gjennom klatring i trær, bæring av stein, kryping, hopping, løping, bygging, prating og generell fysisk utfoldelse utvikler barna selvtillit gjennom mestring. I tillegg kommer alle sanseopplevelser: lyder, lukter, smak og farger. Barna utvikler et godt selvbilde og naturlig lek skaper robuste barn med tro på seg selv. Naturen er en unik utviklingsarena som stiller utfordringer til ethvert nivå.

Kropp og sinn
Vi har fra fødselen av en trang til å bevege oss, og bevegelseserfaring barnet får i før – og småskolealder er avgjørende for den enkeltes motoriske standard for resten av livet. Undersøkelser gjort i barnehager både i Norge (Ingunn Fjørtoft) og Sverige (Patrik Grahn) viser at barn som får boltre seg ute i minst mulig tilrettelagt terreng blir mindre kranglete og tilegner seg større evne til koordinasjon og konsentrasjon. Barna utvikler bedre helse og økt livskvalitet.

Natur og holdninger
Barnas naturopplevelser har en vesentlig betydning for deres verdisyn, holdninger og atferd senere i livet. Gode opplevelser og en følelse av tilhørighet i naturen danner grunnlaget for natur – og miljøvernholdninger. Etter hvert som barna blir glad i naturen, ønsker de også i større grad å verne om den.

Statlig bekymring
Muligens har et stillesittende liv foran tv og dataskjerm gjort at staten må gjøre grep for å få barn til å røre på seg. Det er nemlig ikke alltid myten stemmer om at norske barn har lett tilgang til å være ute ettersom de bor i nærheten av den. Dessverre viser tall at:

  • Norske barn bruker i gjennomsnitt tre timer daglig på media (tv, dvd, tegneserier, data)
  • Norske barn er i ro 75 % av tiden når aktiviteten er voksenstyrt, og i stadig større grad innen heldagsskolen.
  • Stadig flere barn blir fraktet med bil, selv når avstanden fra hjemmet er kort. Halvparten av norske skolebarn blir kjørt til skolen.
  • Koordineringsevne og motorikk blir stadig dårligere hos norske barn.
  • Norske skolebarn øker i vekt og er i dårligere form.
  • Hver femte tenåring har symptomer på muskel – og skjelettplager.
     
Forsøk og praktisk arbeid

Bekledning

Klærne skal beskytte barnet mot vær og vind, samtidig som de skal hjelpe med å regulere kroppsvarmen. De skal også ha god evne til å transportere fuktighet bort fra kroppen. Årstider, temperatur og vær setter krav til barnas bekledning. Riktig bekledning etter forholdene er dessuten helt avgjørende for at barna trives ute.

  • Den Norske Turistforening

De fleste steder i Norge kan både vær og temperatur skifte på forholdsvis kort tid, og det er viktig at foreldre/ lærere har klær og utstyr tilgjengelig for å imøtekomme behovene når de oppstår. I det følgende blir det gitt tips om hvordan du bør kle deg for å holde seg varm og tørr, og for å oppnå mest mulig komfortabel temperatur ut i fra aktivitetsnivå.

Flerlagsprinsippet
Når vi skal kle oss for tur, bør vi altså ta utgangspunkt i vær, vind, temperatur og aktivitetsnivå, og kle oss etter flerlagsprinsippet: Et lag med undertøy, et eller flere mellomplagg, og et ytterplagg. Flere lag med klær gir større mulighet til å fjerne et eller flere plagg, og på den måten tilpasse varme- og beskyttelsesbehovet etter forholdene. Voksne kan i større grad enn barn løse problemet dersom man er for varm eller for kald. I tillegg er det langt i fra alle barn som kan/vil gi beskjed dersom bekledningen er feil. Derfor er det meget viktig at lærere/skoleansatte følger nøye med på dette hos hver enkelt. Blir barnet stille, apatisk, fraværende, sutrete, blek osv. kan dette være et tegn på at temperaturen ikke er riktig. Ta alltid med ekstra klær til barna når dere legger ut på tur.

Undertøyet
Det innerste laget skal holde kroppen varm og transportere eventuell fuktighet bort fra kroppen. Små barn svetter mindre enn voksne, men gir uansett fra seg varme i form av fuktighet via hudens overflate. Plagget bør være av ull/kunstfiber, og sitte forholdsvis tett på kroppen (ikke for stramt!). Ull har helt klart best evne til å holde på varmen og lukter langt mindre enn syntetiske materialer. Ull kan dessuten absorbere opp mot 18 % fuktighet uten at plagget virker vått, og fremdeles beholde sin varmeisolerende evne. Kunstfiber er derimot best når det gjelder å transportere fuktighet bort fra kroppen (egner seg godt under høy aktivitet). Bomullsundertøy anbefales ikke ettersom det isolerer svært dårlig når plagget blir fuktig.

Mellomplagget
Det andre laget med klær har som oppgave å isolere, men skal samtidig transportere fuktigheten bort fra kroppen. Mellomplagget kan være av ull eller fleece, men også her gjelder det samme som for undertøyet: Ull tar opp fuktighet og blir tyngre, men holder godt på varmen. Fleecematerialene har både isolerende og gode fuktighetsledende egenskaper, og tørker dessuten svært raskt. Mellomplagget må uansett tilpasses etter temperatur og aktivitet. Ved rolige aktiviteter trenger vi mellomplagget, mens vi ved høy aktivitet kanskje ikke trenger mellomplagget i det hele tatt. Er dere på skitur i fjellet bør dere uansett ha med en ullgenser i sekken.

Ytterplagget
Det ytterste plagget skal være vindtett, men samtidig slippe ut overflødig kroppsvarme og fuktighet fra kroppen. Det er i tillegg en stor fordel at plagget er vanntett. Et vindtett ytterplagg er behagelig og lett, og har gode ”pusteegenskaper”. Bomull er derimot ikke vanntett, og isolerer dessuten meget dårlig når det er fuktig. Ytterbekledning med ulike ”pustende” vann – og vindtette membraner (gore-tex, dermizax etc) fjerner noe av fuktigheten bort fra kroppen, men kan lett bli klamme, spesielt om vinteren. Vinterstid er godt impregnerte bomullsjakker/-anorakker av høy kvalitet svært godt egnet.

På hodet
Hodet er den delen av kroppen som slipper ut mest varme. Derfor er det viktig å ha med seg lue når dere er på tur. Også her er det viktig å bruke materialer som ikke holder på fuktigheten. Lua bør være av tettstrikket ull eller ullblanding, og helst være vindtett hvis du ikke har hette på jakka. ”Fryser du på føttene, ta på deg lua!”.

På hendene
Selv sommerstid lønner det seg å ha med votter når du skal på tur i fjellet, slik at du kan beskytte hendene mot fukt og kulde. Tenk på flerlagsprinsippet og bruk ett lag som varmer og ett lag som beskytter mot fukt og vind. Spesielt på vinterstid er det viktig å bruke vindvotter ytterst. De må være så romslige at du får plass til et par tykke ullvotter inni, og samtidig så lange at de går et stykke oppover underarmen utenpå jakken. Husk at votter varmer bedre enn hansker, ettersom fingrene gir mer varme samlet enn hver for seg.

På føttene
Føttene er ekstra utsatt for nedkjøling, og det viktigste vi må tenke på er å holde dem tørre. Tørre føtter reduserer faren for å bli nedkjølt. Sjekk barnas føtter hyppig. Flerlagsprinsippet gjelder også for fottøy. Luften i og mellom yttermaterialet og foret i skoen isolerer. Bruk sokker av ull eller ullblanding eller eventuelt andre materialer som isolerer og transporterer fuktigheten bort fra foten. Ved bruk av doble sokker reduseres friksjonen mot foten og vi unngår gnagsår. Om sommeren klarer man seg med tynnere sokker.

Regulering av kroppsvarmen underveis
Ved å regulere kroppstemperaturen under turen økes komforten ved å unngå og bli svett eller kald. Hals, håndledd og hode avgir mye varme, og her kan du enkelt kontrollere kroppsvarmen ved bruke krage, ermelinning og lue for å holde på varmen. Ytterjakker og -bukser har ofte luftelommer under armene og langs bena som kan åpnes og lukkes ved behov. Pass på å ha god utlufting ved høy aktivitet og kle på deg ekstra når du skal være rolig.
 

Er del av

Forsøk og praktisk arbeid

Pakking av sekk

Det aller meste av utstyret man skal ha med seg på tur, bør få plass inne i sekken. Jo mer som henger utenpå og slenger, jo mindre behagelig og mer ustabil blir sekken. Tyngdepunkt i sekken er også viktig, og vil variere noe uti fra forflytningsmåte (ved bruk av ski skal man ha noe lavere tyngdepunkt enn ved vandring). Tunge ting skal uansett plasseres så nær kroppen som mulig. Jo lengre bort fra kroppen det tyngste utstyret plasseres, jo tyngre blir sekken å bære.

  • Den Norske Turistforening

Hvordan pakke sekken?

  • Soveposen plasseres i bunnen
  • Deretter klær (vanntett), kokeutstyr, mat og lignende (inntil ryggen) – tenk tyngdepunkt!
  • Telt festes på rygg av sekk, eller deles opp med stenger i sidelommer og duk i komp. trekk.
  • Niste, hodelykt, førstehjelpsutstyr og annet nødvendig utstyr underveis plasseres i topp-/ sidelommer.
  • Vinterstid bør man pakke klærne litt lenger opp i sekken, ettersom man har større behov for dem underveis. Mat og kokeutstyr plassert lengre ned i sekken.

Hva skal pakkes i turlederens sekk?

  • Mat og drikke
  • Ekstra klær (sokker, undertøy)
  • Dopapir
  • Fyrstikker
  • Solkrem
  • Myggmiddel
  • Kniv
  • Opptenningsved/ kvist/ never
  • Telefon
  • Førstehjelpsutstyr

Feltbok (fugler, insekter osv)
Relevant utstyr for påtenkt aktivitet (bærplukker?)

Tilpassing av sekk

Sekken må være tilpasset personens rygglengde, og en riktig justert sekk gjør børen lettere. Den skal ha riktig lengde og sitte godt på ryggen, slik at hovedtyngden kan hvile på hoftene i stedet for skuldrene. De aller fleste større sekker på markedet har gode justerings- muligheter. I all hovedsak gjelder følgende tips for de fleste sekker:

  • Hoftebeltet skal festes slik at det omslutter hoftekammen (dvs. ca. 1 cm under navlen). Under normal forflytning skal hovedtyngden hvile her. Skulderremmene må følge hele skulderens krumming, og avslutte omtrent en håndsbredd under armhulen. De øverste stabiliseringsremmene ved sekkens toppunkt til
    skulderremmene bør da ha en vinkel på minimum 10 grader.
  • I ulendt terreng og ved forflytning opp bakker bør du ha muligheten til å justere rygglengden, slik at hoftebeltet blir sittende høyere på hoftekammen. På den måten blir ikke hoftebeltet et hinder for høye beinløft. Samtidig bør stabiliseringsremmene på hoftebeltet ikke være for stramme, da dette hindrer kroppens naturlige bevegelsesmønster.
  • Skulderstroppene bør imidlertid strammes godt for å motvirke svai/ ubalanse i sekken. Vekten bør sitte så tett til kroppen som mulig. Børen blir tyngre jo lengre bort fra kroppen den henger, og man bruker unødvendige krefter. I tillegg bør komprimeringsremmene på siden av sekken benyttes. Innholdet i sekken vil da ligge stabilt, så nær ryggen som mulig og ikke forflytte seg under bæring og bidra til ubalanse.
  • I nedoverbakker lønner det seg ofte å løsne litt på hoftebeltet for å redusere den kontante vektoverføringen til legger og lår som et hoftebelte gir. I en slik posisjon vil bena få større belastning enn på flat mark, og man sparer krefter ved riktig justering. Skulderremmene bør strammes ekstra.
  • Ved vandring i flatt terreng er det optimalt å ha rundt 60 - 70 % av vekten på hoftene. På den måten reduseres ikke bevegelsesfriheten, og bena tar største delen av børen. Skulderremmene kan være relativt løse (men unngå svai og ubalanse).

Det er alltid fornuftig å veksle mellom belastning på hofte og skuldre når du går, men la hoftene ta de lengste ”øktene”. Husk også på riktig justering ved opp – og nedstigning for å få riktig belastning på kroppen.

  • Det man skal ha med seg bør man få plass til inne i sekken og ikke henge utenpå.
  • Innholdet må også pakkes riktig med tanke på tyngdepunkt og tilgjengelighet.
  • Tunge ting plasseres nær kroppen, og noe lavere i sekken ved tur på snø/ is og klatring.
  • Kompresjonsremmer strammes på sidene av sekken

 

Er del av

Forsøk og praktisk arbeid

Bål og bruk av brennere

Kursholder MÅ ha praktisk erfaring med å fyre opp bål ved ulike årstider, og i all slags vær!

Har man med barn på tur, kan en stor motivasjonsfaktor være at man skal fyre opp bål. Hvis man i tillegg skal tilberede noe på bålet som man vet barna liker, kan man bli helt for en dag. For øvrig må man ha kunnskap og ferdigheter til å kunne fyre opp et bål. Og har man lovet barna bål, ja, så bør man ikke dra tilbake til skolen før man har brent bål. Dem som har erfart å måtte gi tapt for våt ved, vet hvor stor barnas skuffelse er når glørne uteblir. I det følgende kan man tilegne seg kunnskap om hvordan man lager et ildsted, og hvordan man får fyr – også i vått vær.

  • Den Norske Turistforening

I følge skogbrannloven er det ikke tillatt å gjøre opp ild i skog og mark i tiden mellom 15. april og 15. september. Det er imidlertid mulig å be om særskilt tillatelse til bålfyring fra brannvesen og grunneier ved turer/ arrangementer.

Ulike typer bål

Pyramidebål
Gir god trekk og egner seg godt til matlaging. Små tørre kvister legges på noen flak med bjørkenever. Tykkere pinner legges på, og til slutt setter man vedkubber rundt kjernen i pyramideform. Bålet tennes i neverflakene, og flammene vil spre seg utover til de tykkere kubbene. Når kubbene brenner, faller de inn over varmen. På den måten kan man ”mate bålet” så lenge man ønsker å la det brenne.

Pyramidebål Pyramidebål

Firkantbål/ pagodebål
Gir jevn flamme og avgir lite røyk. Bygges opp ved at 2 stokker legges ved siden hverandre, med 20 - 30 cm mellomrom. Midt i mellom plasseres tørr småkvist og never som fungerer som opptenning. På tvers av bunnstokkene legges 4-5 nye stokker (noe mindre enn i bunn). Slik fortsetter man til man har 4-5 ”etasjer”. Tennes på i bunn, slik at varmen tørker og antenner det som er bygget opp over. Bålet gir god varme og krever mindre nøring under koking. Kan med fordel plasseres på våte kubber for å unngå spredning.

Firkantbål Firkantbål Nying Nying



Viftebål
Egner seg utmerket til koking og til å holde varmen en kald natt. Legg tørre kvister og småved inntil en større stokk. Legg 4-5 mindre stokker over dette, slik at de blir liggende med en ende i bakken, og den andre på den store stokken.. Etter hvert som de mindre stokkene brenner opp, skyves de innover mot flammene slik at de til enhver tid hviler på den store stokken.

Opptenning
Man trenger ikke nødvendigvis ta med seg opptenningsved hjemmefra. Innerst ved stammen under grantrærne finnes det tørre små kvister som brenner godt. Skjegglav og andre lavtyper gjør samme nytten (den må være knusktørr). Kommer man over en gammel furustubbe, kan en hugge seg fine fliser. Tørre tyrifliser er noe av det beste man kan tenne opp med. Vissen lyng og bjørkenever er også utmerket til opptenning. Har det regnet en del, kan bjørkeneveren være våt ytterst. Dra av det ytterste laget, og bruk det midterste laget. Ikke fjern all neveren ettersom det skader treet.

Vått vær
Etter kraftige regnskyll kan det være en utfordring kan det være en real utfordring å få fyr på bålet. Men igjen: Har man lovet gjengen bål, så bør det bli bål. I slike situasjoner er resultatet også avhengig av hvor mye man har forberedt seg. Enkelte ting bør for eksempel være med i sekken under slike forhold (bortsett fra fyrstikker som er pakket vanntett):

  • En eller flere lysestubber. Settes ned i bunnen av bålet. Over lyset bygger du opp med kvist og flis. Legg større kvister på etter hvert som ilden får tak.
  • Ha alltid en plastpose med tørr never i sekken
  • Ha med en liten øks. Veden tar lettere fyr dersom den er kløyvet/ fliset.
  • Ha eventuelt brennbar pasta/ tabletter, eller spesialfyrstikker (voksaktig som brenner lenge).

Husk følgende ved bålfyring:

  • Bålet trenger god luft/ trekk.
  • Bjørkenever og de tynne trevlene ytterst på eineren egner seg godt til opptenning.
  • De nederste barkfrie grenene på grantrær, tørre kvister innerst i vier – og einerkratt og kjernen i tørre furustokker brenner godt selv når alt virker vått og fuktig.
  • Bjørkenever, småfliser og annet opptenningsmiddel skal alltid plasseres innerst og innerst.
  • Deretter kommer større fliser, småkvister og større kvister som plasseres utover fra kjernen av bålet.
  • Kubber som kløyves brenner bedre. Det samme gjelder for pinner og småkubber som flises opp med kniv eller øks.
  • Bålet brenner for dårlig dersom du legger for mye ved i begynnelsen.
  • Glørne blir varmere hvis det legges steinheller under bålet.
  • Vinterstid bygges bålet på større stokker slik at bålet ikke smelter dypt ned i snøen.
  • Tenk på vindretning når du setter deg ved bålet. Hvor blåser røyken?

Bruk av brennere

Det finnes en rekke ulike brennere som drives på gass, rødsprit, renset bensin og parafin. Kvalitetene på brennerprodukter kan variere, og det finnes fordeler og ulemper med de ulike brensel. Gass er fore eksempel enkelt å bruke og er veldig lett å holde rent. Gassen blander seg imidlertid dårlig, og yter mindre ved lave temperaturer (vinterstid).

Parafin
En rekke brennere er beregnet på parafin, og oppnår sterkt varmeeffekt. Ulempen med slike brennere er at de soter betydelig mer en for eksempel renset bensin og gass. Det gjør at rensing av brennerapparat må skje hyppigere enn ved bruk av renere brensel. Parafin er dessuten ikke så rent, og man må være ytterst forsiktig når man holder på med brenningen at man ikke slikker seg på fingrene etter å ha fått parafin på hendene. Det kan resultere i dårlig mage og at man blir uvel. Parafin brenner godt på lave temperaturer og er et ”pålitelig” brennstoff. Baksiden er at det er mye vekt i flytende brensel, og det tar en del plass i oppakningen.

Gass
Dette er det enkleste å benytte dersom temperaturene er høyere enn rundt -5 grader. På de enkleste modeller trenger man bare skru fast brenneren direkte på en gassboks, og man er klar til å fyre. Bruk av gass gjør brenneren enkel å holde ren, og tar som oftest liten plass i sekken. Gass er dessuten lett av vekt. Vinterstid kan man ha problemer med at butan og propan i gassbeholderen ikke vil blande seg optimalt, og at varmeeffekten reduseres betraktelig. Dette kan justeres noe ved å ha boksen på innsiden av jakken og lignende, men det innebærer at man er ytterst forsiktig, og at man har tilstrekkelig gasskabel fra brenner til gassbeholder. Gassbeholderne kan også være ulik fra leverandør til leverandør, og man får tak i både beholdere med skruventil, og punkteringsbokser.

Renset bensin
Mange mener dette er det mest pålitelige brennstoffet til brennere, og sverger til det både sommer og vinter. Renset bensin oppnår kraftig varmeeffekt og kan koke en liter vann på bare få minutter med riktig brenner. Renset bensin soter betydelig mindre enn for eksempel parafin, og krever følgelig mindre rensing av dyser i brenneren osv. På lik linje som parafin tar renset bensin mye plass i sekken, og er forholdsvis tung av vekt. I tillegg er det også ved bruk av renset bensin viktig å holde fingrene borte fra munnen når dersom man har sølt med bensinen.

Rødsprit
Dette benyttes som oftest i de tradisjonelle stormkjøkken fra for eksempel leverandøren Trangia. Rødprit er ikke fullt så pålitelig under kalde forhold som parafin og renset bensin, men er likevel hakket mer renslig. Pass likevel på fingre og munn under matlaging med rødsprit.  På lik linje som parafin og renset bensin tar rødsprit mye plass i sekken, og veier forholdsvis mye. Varmeeffekt på rødsprit er ikke like høy som på renset bensin og parafin.
 

 

Er del av

Forsøk og praktisk arbeid

Kart og kompass

Det viktigste turutstyret som lar deg vite hvor du er til enhver tid, er kart over området og kompass. Dette skal derfor alltid være med i sekken når du legger ut på tur. Kart og kompass er imidlertid nytteløst dersom man ikke har lært seg å bruke det til orientering. Her følger en kort innføring i bruk av kart og kompass.

  • Den Norske Turistforening

Karttegn og - farger
Alle orienteringskart har ulike karttegn, og nederst på kartarket (M 711, ”Norge 1:50.000) finner man en oversikt over disse. Kartene er trykt i ulike farger: blå, grønn, brun, rød og svart.

  • Blått er vått (vann, elver, myrer, karttegn i vann, navn på vann og elver)
  • Brun er høydekurver (forteller oss om terrengformasjonene)
  • Gult er åpent område
  • Grønn er skog
  • Svart er karttegn på land, samt navn.
  • Rød er veier.

Målestokk
Kartets målestokk indikerer hvor mange ganger kartet er forminsket. Dersom målestokken er 1: 50 000, betyr det at kartet er forminsket 50 000 ganger. 1 cm på kartet vil med andre ord være 50 000 cm (500 m) i terrenget. En fin huskeregel er å stryke de to siste nullene i målestokken. Da finner du hvor mange meter 1 cm på kartet er i terrenget.

 Målestokk  På kartet I terrenget
 1:100 000  1 cm  1000 m
 1:50 000  1 cm  500 m
 1:15 000  1 cm  150 m
 1:10 000  1 cm  100 m

   
Himmelretninger
Vi har fire himmelretninger; nord, sør, øst og vest. Disse forkortes ofte med N, S, Ø og V. Når du studerer kartet er nord alltid oppover på kartet.

Karttegn
Kart er en form for kodespråk, og det inneholder så mange tegninger og farger som symboliserer ting på kartet. Når vi skal lese kart må man kjenne disse tegnene, slik man må kunne bokstaver for å lese en bok. Karttegn står forklart på alle kart.
Når man skal finne ut hvor man skal gå for å komme seg fra et punkt til et annet, må man aller først orientere kartet. Det vil si å holde eller legge kartet slik at kartets meridianer peker mot geografisk nord (eller nordlinjene i rutenettet).

  • Legg kompasset vannrett på kartet slik at marsjretningspilen blir parallell med meridianene eller rutenettets nordlinjer, og peker mot nord på kartet. Drei så hele kartet, med kompasset på, til magnetnålen ligger rett overnordretningspilen i bunnen av kompasshuset. Nå er kartet orientert.
  • Grovt kan man orientere kartet etter synlige linjer i terrenget (vei, elv, jernbane, kraftlinjer, innsjøer).
Kompass Kompass

Kompasset består av et kompasshus med kompassnål og en kompasslinjal med ulike merker og inndelinger. Kompassnålen er laget av magnetisk materiale, og vil alltid stille seg parallelt med jordens magnetfelt fra sør til nord. På den måten vil nålen alltid fortelle oss i hvilken retning nord ligger.

Marsjretning
For å finne ut hvor man skal gå for å komme seg fra punkt A (hvor man står) til punkt B (hytte, leir, vei etc), må man finne marsjretning.

  • Merk av på kartet hvor du er, og til det punkt man skal gå til.
  • Kompassets langside legges langs marsjretningen du har merket av. Kompassets langside utgjør nå en rett linje mellompunkt A og punkt B.
  • Kompasshuset vris slik at ”N” peker mot nord på kartet (viktig at linjene i bunnen av kompasshuset ligger parallelt med nordlinjene på kartet).
  • Hold kompasset i hånden foran deg og snu deg rundt til den røde enden av kompassnålen legger seg over ”N” i kompasshuset.
  • Marsjretningen blir den veien kompasset peker.
  • Velg et punkt i terrenget foran deg som kompasset peker på. Når du har kommet dit, finner du et nytt punkt i samme retning. Tommelfingergrep.

Orientering i vinterfjellet er betydelig mer krevende, ettersom formasjoner i terrenget endrer seg grunnet forskjellige snøforhold, opphopninger og skavldannelser. Vann, bekker og veier er dessuten ikke synlige. I tillegg har man langt færre siktepunkter å forholde seg til, og terrenget flater i stor grad ut.

Er del av

Forsøk og praktisk arbeid

Etablering av leirsted

Når man skal ut på tur med barn er det viktig å kunne etablere en samlingsplass. Her skal man kunne samle hele turfølget, spise sammen, benytte seg av bålet, i tillegg til å sitte godt beskyttet mot vær og vind. Hvis man bruker litt tid på planlegging i forkant, kan man enkelt etablere en hensiktsmessig friluftsleir som har alt. En godt organisert leir er trivelig, oversiktlig og gjennomtenkt med tanke på plassering av utstyr, bålplass og sitteplasser.

  • Den Norske Turistforening

Vind og vær
Ved etablering av leir må man blant annet tenke på vindretningen i terrenget. Det er vinden man skal søke ly fra, og følgende kan gjøres for å gjøre dårlig vær mindre gjeldende:

  • Legge leiren inn i skogen, slik at trærne tar av for vind og vær.
  • Oppsøke store steiner/ heller/ fjellsider i le fra vind
  • Trekke ned i li/ skråning
  • Sette opp gapahuk av stokker og granbar (eventuelt sette opp skrå presenning)
  • Grave levegger av snø, og utforme leirplassen som et amfi rundt bålet.
  • Lag sekkemur av tursekkene slik at de står tett inntil hverandre i en halvsirkel mot vindretningen.
  • Dersom man skal overnatte i leiren er det en fordel å finne en leir med god drenering dersom det kommer store nedbørsmengder.
  • Ved telting er det en fordel at det ligger en del solide steiner i nærheten, slik at disse kan brukes til å sikre teltpluggene ved kraftig vind.
  • Vinterstid er det ikke lurt å grave leiren godt ned. Kulden kryper til laveste punkt, og man vil i verste fall tilslutt sitte i en kuldegrop. Bygg heller opp snøblokker rundt leiren.

Sørg for at etablert leirsted blir benyttet flere ganger slik at elevene blir trygg på området. Husk også at barna skal lære seg å praktisere sporløs ferdsel, og at stedet skal se ut som når man kom når man drar tilbake til skolen. Etablering av leirsted er en perfekt oppgave som gir elevene mulighet til å bruke problemløsende samarbeidsmetoder.

Bål
Bålet har en helt sentral plass i leiren. Det skal være et lunt samlingspunkt, man skal kunne sitte rundt det alle sammen, både for å spise og for og høre historier. Bålet skaper en lun og varm stemning, og de blafrende flammende gir sinnsro. Barn som sitter rundt bålet elsker å pirke i det med pinner. Men de blir også roligere og mer
mottakelig for informasjon. Sørg for å gi viktige beskjeder når bålstemningen har satt seg.

Bålet må plasseres midt i leiren, slik at alle får nyte varmen. Bålplassen skal være sikret slik at den ikke sprer seg sommerstid, og må legges på stabilt underlag (stein, råtten ved) vinterstid. Legges bålet på stein eller våt ved, unngår man at bålet synker ned i snøen og slukker raskere. I tillegg unngår man stygge sår i skogbunnen. Sørg
også for at vinden ikke når bålet slik at flammene plutselig kaster seg uventet i ulike retninger. Da blir det ikke så trygt å sitte der lenger.

Tilgang til vann
Leiren bør ha tilgang på vann fra bekk, elv eller is. Man vil alltids trenge vann til både matlaging og drikke.

Tenk også på følgende ved oppretting av leir:

  • Leirens størrelse
  • Sommerleir/ vinterleir
  • Terreng

 

Er del av

Forsøk og praktisk arbeid

Lærer som turleder

Det å veilede barn i friluftsliv krever først og fremst at man har interesse for å lære bort egen kunnskap. I tillegg er det viktig å legge opp turen og aktiviteten etter barnas primisser. Barn har trang til å utforske og er nysgjerrige av natur. Derfor kan man med enkle grep stimulere dette slik at undervisning utendørs også får et faglig innhold.

  • Den Norske Turistforening

Veien er målet
For barn er veien viktigere enn målet. Det vil si at barna bør få tid til å stoppe opp underveis å spørre og undre seg over ting som de får øye på (eller som læreren hjelper dem med å få øye på). Vi lærer ikke barna å bli glade i naturen, men leder dem på vei. Voksne har helt andre behov enn barn, og jager ofte av gårde mot høye topper for å nyte det storslagne. Barn derimot opplever verden og naturen fra et helt annet nivå. Først når de voksne går ned på kne og kryper litt rundt, kan de sette seg inn i hvordan det er.

Detaljer og småkryp står mye høyere på listen hos barn enn for voksne. På toppen av klippen studerer barnet gjerne en humle eller stein, i stedet for å nyte utsikten. Elgen blir kanskje også mindre interessant om en meitemark kommer i trøbbel med en gjeng av maur. La barna utforske og stille spørsmål – og hjelp dem på vei til svaret uten å gi fasiten med det første.

”Hvor skal vi hen?” Spurte Ole Brumm, og skyndte seg etter Kristoffer Robin. ”Ingen steder”, svarte Kristoffer Robin, og så gikk de dit. (A. Milne)

Tur etter evne
Det er viktig å ta hensyn til både alder og ferdighetsnivå når vi planlegger en tur/ friluftsaktivitet for barn, samtidig som det skal være rom for å mestre nye utfordringer. Barnas turkompetanse måles også ut fra erfaring, vær, årstid, topografi, turens lengde, trafikkforhold osv når turen planlegges. Det beste området er der hvor barna fritt kan utfolde seg og selv få vise vei. Det kan være store forskjeller i en barnegruppes motoriske ferdigheter og kroppsbeherskelse, men de har som oftest også god innsikt i egne begrensninger og regulerer selv hvor grensen går.

Opplevelsene
Barn opplever naturen gjennom sanser, og naturen serverer ikke kun et enkeltstående sanseinntrykk. Sanseinntrykkene gir opplevelser, som igjen gir rom for ettertanke. Kunnskap kommer av seg selv ved at barna får undre seg og stille spørsmål.

Barnet stopper opp ved en maurtue:

  • Opplevelsesfasen. Se her! Dette er en magisk setning.
  • Konsentrasjonsfasen
  • Refleksjonsfasen. Barna stiller spørsmål og veilederen undrer seg sammen med dem.

Nærområdet i fokus
Nærområdene er barnas viktigste turområder. Det er stas å kjenne seg igjen – noe som gir følelse av mestring og trygghet. Et fast tilholdssted gir mulighet for å følge planter og dyr over lengre tid. Benytt samme bålplass hver gang – da sliter man mindre på naturen.

Barnet i fokus
En god veileder skal:

  • være en medopplevende voksen som tar del i barnets fantasi, undring og virkelighetsoppfatning.
  • behandle barna som likeverdige (barnas spørsmål er like viktige som de voksnes)
  • vise med holdning, blikk og språkbruk at det barna undres over er interessant. Barn legger merke til tonefall og kroppsspråk.
  • ha konstruktiv og strukturert oppmerksomhet for barna. Hvem lytter man til når flere snakker? bruk av navn, blikkontakt osv.
  • bruke ”åpne spørsmål” som ikke krever presise svar. Dette gir stort rom for undring og flere spørsmål fra barna. Man kan med fordel la seg rive med i barnas fantasi.
  • sette grenser for akseptabel oppførsel (trygghet og trivsel på tur). Grensen settes tidlig (ferdaråd).
  • være med på leken og engasjere seg i barnas aktiviteter. Ikke overstyre, men komme med tips og forslag til gjennomføring.
  • gi rom for fri lek og fantasi. På den måten blir barna trygge i naturen. 

 

Er del av

Forsøk og praktisk arbeid

Organisering av større grupper utendørs

Det er viktig å ha mer enn èn veileder når man skal ut med en skoleklasse. Da kan man sammen planlegge rammen rundt turen og hvilke opplevelser man ønsker barna skal få ta del i. En planleggingsøkt i forkant av turen tydeliggjør ansvarsområder, og veilederne/ lærerne bør ha vært i området tidligere. Planlegg heller noen aktiviteter for mye enn for lite, og man trenger ikke være redd for å vike fra planen.

  • Den Norske Turistforening

Ferdaråd
Et ferdaråd er et naturlig samlingspunkt i begynnelsen av dagen. Her skal alle, både voksne og barn, delta og bidra med sine innspill. På den måten får man en følelse av nærhet og tilhørighet i en gruppe. Veilederen/ læreren får dessuten en utmerket anledning til å gi informasjon og svare på eventuelle spørsmål. Ferdarådet kan brukes til følgende:

  • å bli kjent med hverandre, presentasjon
  • informasjon og spørsmål
  • avtale veivalg og møtesteder - tidspunkt
  • markering av tur/ aktivitet, og avslutning med oppsummering
  • sang, vitser, laginndeling og lignende


Samlende aktiviteter
For å holde gruppen samlet kan man enkelt ta i bruk aktiviteter som avgrenser et område. Dette tilpasses etter alder på elevene, samt området man befinner seg i (skog, fjell, sjø osv).
Her er noen eksempler på samlende aktivitet:

  • Hinderløype
  • Hauk og due
  • Haien kommer
  • Studier av et og samme tre (grupper)
  • Ringleker
  • Tredje mann i vinden (liggende/ løpende)
  • Nærgjemsel
  • Terningleken
  • Kari og Knut – siste mann ut!
  • Fra tre til tre
  • Knutemor
  • Lenke
  • Sisten - leker innefor avgrenset område

Mange aktiviteter avgrenser seg selv, og man kan med fordel benytte disse for å beholde oversikten i ”krevende” områder.

Bål
Det er få ting i naturen som er så samlende som et bål. På lik linje som vann og dyr, har bålet en slags magnetisk effekt på barna. De tiltrekkes umiddelbart, og ønsker å pirke i det med pinner – eller bare sitte stille å stirre inn i flammene. Bruk gjerne bålet som et samlingssted. Etablere et leirsted som barna vet hvor er, og som de er fortrolig med. Det er først gjennom mange gangers bruk og gjenkjennelse at vi har skapt oss et nærområde.

Mat og drikke
Spisestunden er også en naturlig samlingsstund. Benytte tiden godt til å organisere gruppen, og informere om hva som skal skje videre. Stunden med mat og drikke skal være både trygg, samlende og avslappende. Barna skal ha rom for å hvile, prate sammen og fortelle hverandre og læreren om opplevelser de har hatt.

Lek og læring (utendørs undervisning med faglig innhold)
Skolene må selv komme med innspill og ønsker om hvilke områder/ fagfelt de ønsker å heve sin kompetanse. Vi setter sammen kurset på med dette som grunnlag.
 

Er del av

Forsøk og praktisk arbeid

Allemannsretten/Friluftsloven

Friluftsloven er omfattende, og i det følgende fokuseres det på de deler av loven som lærer/ skoleansatte bør sette seg inn i forkant av utflukt med skoleklasse. Allemannsretten er nedfelt i friluftsloven og bygger på respekt for miljøverdier, eiere og andre brukere.

  • Den Norske Turistforening

Allemannsretten, retten til fri ferdsel og opphold i utmark, er fundamentet for det enkle friluftslivet. Den gir oss rett til å gå fotturer i skog og fjell, gå på ski i marka om vinteren og sykle og ake og ri på stier og veier. Retten til fri ferdsel og opphold gjelder i utgangspunktet bare i utmark og på dyrket jord når marka er frosset eller snøbelagt. Allemannsretten omfatter ikke ferdsel med motorkjøretøy.


”Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.”
Friluftsloven er et verktøy som skal løse eventuelle konflikter som måtte oppstå mellom grunneiere og allmennhet (friluftsfolk/ turfolk) på en tilfredsstillende måte. Henvendelser vedrørende reglene om friluftslivet rettes til kommunen, fylkesmannen eller Direktoratet for naturforvaltning.

Det er det miljøvennlige (tradisjonelle) friluftslivet friluftsloven skal beskytte. Hensynet til det biologiske mangfold og økologisk bærekraftig samfunn står sentralt. Det er også viktig at hensynet til kulturminner og kulturmiljøer (spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø) blir ivaretatt i friluftssammenheng. Allemannsretten, retten til fri ferdsel, aktivitet og opphold i naturen (uavhengig av eiendomsforhold), er fundamentet for det enkle friluftslivet. Den gir oss rett til å gå fotturer i skog og fjell, gå på ski i marka om vinteren og sykle og ake og ri på stier og veier.

Allemannsretten er nedfelt i friluftsloven og bygger på respekt for miljøverdier, eiere og andre brukere. Retten til fri ferdsel og opphold gjelder i utgangspunktet bare i utmark og på dyrket jord når marka er frosset eller snøbelagt. Allemannsretten omfatter ikke ferdsel med motorkjøretøy.

Økende turisme og satsning på reiseliv og miljøbasert næringsutvikling fører til sterk økonomisk utnyttelse av utmark i tillegg til økende organisert ferdsel. På den måten står vi foran en rekke utfordringer når det gjelder allemannsretten i fremtiden. Konflikter og skader/ slitasje på naturen kan blant annet bli konsekvenser av økt organisert ferdsel. Allemannsretten har med andre ord en sentral plass innen for et økologisk bærekraftig samfunn.

Ferdselkultur

  • loven regulerer forholdet mellom friluftslivsutøvere og grunneiere.
  • rett til fri ferdsel i norsk natur – med begrensninger!
  • ved all ferdsel på ”annen manns grunn eller sjøen utenfor” skal man opptre hensynsfullt.
  • det skal ikke voldes skade eller ulempe for grunneier, bruker eller andre.
  • omfavner ”miljøet” som vidt begrep: planter og dyr, ren luft og rent vann, stillhet og ro.

Ferdselsrett til fots

  • innmark og utmark står svært sentralt i friluftsloven.
  • langt større adgang for allmennheten i utmark enn innmark.
  • hoveddel av kyst, fjell, skog og mark, hei, myr og vann er utmarksarealer
  • innmark: gårdsplass, hus-/ hyttetomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite, skogplantefelt
  • ferdsel til fots i innmark gjelder i tidsrommet 14. oktober til 30. april – dersom frost/ snø.
  • vinterferdsel er ikke tillat på all innmark (gård, hustomt, hage)
  • ferdselsrett i norsk natur er uavhengig nasjonalitet og bosted.

Ferdselsrett på sykkel

  • mer begrenset enn ferdsel til fots.
  • ”tråsykkel” tillatt på vei eller sti i utmark og overalt i utmark i fjellet.
  • innskrenking av område for sykling kan forekomme etter samtykke av eier eller bruker.
  • eventuell regulering skal sikre helhetlig miljøforvaltning og hindre skade.

Ferdselsrett med hundespann, kjelke og spark

  • må holde seg til sti og vei i utmark, samt overalt på fjellet.
  • bruk av kjelke vinterstid likestilles med ferdselsrett til fots, dersom ingen skade på terreng.
  • Ferdsel med motorkjøretøy
  • grunneier kan nekte slik ferdsel på sin eiendom.
  • skilles mellom ferdsel på privat og offentlig vei.
  • eier av privat vei kan forby kjøring på og parkering på veien.
  • særlig risiko for skade på vei om våren.
  • dersom det er gitt tilskudd for å sikre allmennhetens ferdsel, kan eier ikke stenge vei.
  • det kreves kommunal godkjenning for innføring av bompenger.

Rett til opphold

Rasting

  • ikke like bred adgang som ferdsel.
  • ikke nødvendigvis lov til å oppholde seg der over noe tid.
  • skiller også her mellom innmark og utmark.
  • ingen rett til rasting, solbad, overnatting i innmark, med mindre grunneier samtykker.
  • i utmark har man full anledning til rasting, solbad, overnatting og lignende.
  • opphold skal ikke skje til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre.
  • vis god ferdselskultur!

Telting

  • forbudt i innmark, uten samtykke fra grunneier.
  • tillatt i utmark, så lenge man ikke forstyrrer bebodd hus/ hytte, minst 150 meters avstand.
  • 2-døgns – regelen (fri telting i utmark uten å hente samtykke fra grunneier).
  • regelen gjelder ikke i fjellet eller område langt fra bebyggelse.
  • friluftsloven gir hjemmel for å regulere telting i villreinjakten.
  • ingen bestemmelse om avstand mellom telt – vis god ferdselskultur!

Ferdsel og opphold på sjøen og i vassdrag

 Ferdsel til sjøs

  • ferdsel med båt er fri for enhver (sjøen= vannområder langs kysten).
  • grense for eiendomsretten går normalt der hvor marbakken begynner (2 meter dypt).
  • begrenset fart ved passering av badende/ badeområder.
  • vår/ forsommer ferdselsforbud i en avstand på 50 meter fra sjøfuglreservater.
  • mulig med lokale restriksjoner for bruk av vannscooter.
  • man skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade/ ulempe for andre.
  • fiskegarn/ -redskaper må ikke røres.
  • opphold i utmark – også på sjøen.

Ferdsel i vassdrag (vassdragsloven)

  • i utgangspunktet fri ferdsel med båt på vassdrag som er farbare fra naturens side.
  • ferdsel til fots, på ski eller skøyter er tillatt.
  • rafting må vurderes i omfang og slitasje på område.
  • i utgangspunktet forbudt med motorferdsel i utmark og vassdrag (motorbåt/ kjøretøy på is).

Landsetting og fortøyning av båt

  • fri adgang til for kortere tid å dra i land båt på strandstrekning i utmark.
  • fri adgang til å benytte fortøyningsinnretninger som ringer og bolter.
  • ikke tillatt å legge til kai/ brygge uten samtykke fra eier/ bruker.
  • rett til fortøyning til trær, bergrabber, steiner og lignende.

Bading

  • badeliv inngår i allemannsretten, og regler om det finnes i friluftsloven.
  • enhver har rett til å bade i sjøen fra strand i utmark eller fra båt.
  • bading skal skje i rimelig avstand fra bebodd hus/ hytte, og ikke til ulempe for alle.
  • enhver kan bade i elv, bekk eller innsjø, dersom ingen skade for dem som har rett til vannet.


Rett til høsting

Plukking av blomster, bær og sopp

  • rett til å plukke ville nøtter når de spises på stedet
  • rett til å oppta røtter av ville urter
  • rett til å plukke bær og sopp for salg
  • obs: sårbare/ sjeldne blomsterarter kan være fredet etter naturvernloven.
  • særlige regler for molteplukking grunnet bærenes næringsmessige betydning.
  • i de tre nordligste fylker er det grunneier som har enerett til moltene.
  • det er ikke tillatt å plukke moltekart.

Sanking av stein, mose og ved

  • straffbart å ta blant annet stein, mose og ved fra andres eiendom.
  • verdiløst brensel som ikke ventes å bli utnyttet av eier kan benyttes av turfolk.
  • sanking av dette krever tillatelse fra grunneier (hobbybruk?)

Fiske
Lærer/ turleder må innhente informasjon om de bestemmelser som gjelder det området det planlegges utflukt i. Lokale grunneiere bør kontaktes dersom man ønsker å fiske med elevene i innlandsvann. Betaling av fiskekort og eventuelle avgifter (lærer) må betales i forkant av fisketuren, og tillatelse av grunneier må være på plass. Dette gjelder selvsagt også ved garnfiske. Sjøfiske er tillatt for alle, og man trenger ikke innhente godkjenning for dette. Sørg imidlertid for å være klart innenfor grensen når det gjelder fiske i nærheten av elveos og lignende. Konflikter på dette området bør ikke forekomme.

 

Er del av