Regulering av blodsukker

Glukosekonsentrasjonen reguleres av et kompleks samspill av hormoner som sammen justerer nivået av glukose i blodet slik at det holder seg innenfor et område mellom 4-9 mmol/l. Blodsukker lavere enn 4 mmol/l anses som hypoglykemi (for lite sukker i blodet) og et blodsukker over 7 mmol/l etter faste eller over 10 mmol/l etter et måltid anses som hyperglykemi (for mye sukker i blodet).

Insulin og glukagon

Glukosemengden i blodet er hovedsakelig regulert av hormonene insulin og glucagon. Disse hormonene lages og skilles ut av de Langerhanske øyer som utgjør den endokrine delen av bukspyttkjertelen. Insulin lages i beta-cellene og glukagon av alfa-cellene i de Langerhanske øyene.

Når glukosenivået i blodet blir høyere enn 5 mmol/l (f. eks. etter et måltid) øker sekresjonen av insulin til blodet, mens sekresjonen av glukagon fra alfa-cellene er lav. Insulin har mange funksjoner, blant annet å stimulere til et økt glukoseopptak i muskel- og fettceller, og omdanning av glukose til glykogen i lever. Glukosenivået i blod synker som følge av insulinsekresjon.

I motsatt fall, når nivået av glukose i blodet synker mot 4 mmol/l (f. eks. etter faste eller ved fysisk aktivitet) er alfacellene aktive og skiller ut glukagon, mens beta-cellene senker sin insulinsekresjon. Glukagon har motsatt effekt av insulin, og fører blant annet til frigjøring av glukose fra glykogen i lever. Glukagon fører derfor til at glukosenivået i blodet øker. Balansen mellom disse hormonene opptrettholder derved et stabilt nivå av glukose i blodet, såkalt homeostase.