Grautstriden

Grøtstriden vekket stort engasjement, og samtidige karikatur-tegnere ga sine bidrag. Foto: Norsk Folkemuseum «Men ser man til, hvorledes Grøden alminnelig lages, saa gaar det paa flere Kanter af Landet saaledes til, at en hel Del af Melet røres i Gryden, uden at det bliver riktig gjennemkokt og kommer til at svelle; Maden bliver saaledes ikke alene raa og usmagelig, men den største Del af Melet gaar ufordøiet og unyttet gjennem Menneskets Fordøiningsveie; ja det tør vel i flere Tilfelde, især hos Syge eller Svagelige, hvis Fordøiningsredskaper alt før ere svækkede, skade disse ved den tunge Førsel» (Asbjørnsen og Notaker, 1864/1993, s. 30).

Her refereres det til tradisjonen med å stampe melet i grøten, det vil si å tilsette litt av melet i grøten etter at den er kokt. Asbjørnsen hevdet at en sjettedel av alt grøtmel går til spille på denne måten og at dette tilsvarte en verdi på en halv million daler. Sosiologen Eilert Sundt kom bondekonene og gamle mattradisjoner til forsvar og hevdet at man ikke skulle kimse av kunnskap som var nedarvet og utviklet gjennom generasjoner. Men i forbindelse med striden som fulgte fikk han så mye pepper at han måtte fratre sin stilling som redaktør i bladet Folkevennen.
En oppsummering av stridens kjerne; naturvitenskap mot tradisjoner, kvinners anseelse og rettigheter og kosthold. Kilde: Riddervold og Ropeid.

Vitenskapelige undersøkelser av de ulike grøtvarianters fordøyelighet ble utført av legen F.C. Faye i 1866 (Ropeid, 1972). Resultatet av undersøkelsene hans ble en punktering av grautstriden. Han fastslo at grøt med ukokt mel var fordøyelig og muligens også å foretrekke for hardt arbeidende. Han mente at opptaket av næringsstoffene var noe langsommere og metthetsfølelsen dermed varer lengre. For øvrig var metodene hans utstrakt bruk av kaliumjodid og mikroskop for å påvise stivelse både i grøt og i avføringen til testpersoner som ble satt på en diett bestående av mye ukokt mel. Det er heldigvis ikke alt som behøver å utføres på skolen.

Grautstriden var ikke bare en strid om grøt, men også en konflikt mellom to kunnskapssyn, det naturvitenskaplige og det tradisjonelle eller handlingsbårne. På 1860-tallet var naturvitenskapen i full frammarsj, også innenfor ernæring, og denne produserte uimotsigelige sannheter på løpende bånd. Disse kunne med stor tyngde settes opp mot tradisjonell praksis og folkekunnskap som hadde blitt etablert over generasjoner. Det var nedvurderingen av denne som var Sundts hovedinnvending mot Asbjørnsens påstander, da han gjennom sine undersøkelser av forholdene på bygdene rundt i Norge hadde fått stor respekt for gamle tradisjoner.