Plantevekst

Lengdevekst
Planter har avgrensete vekstsoner som normalt finnes i skudd og rotspiss. I vekstsonen er det celler som deler seg livlig. De gir opphav til celler som strekker seg i lengde og presser delingssonen foran seg, slik at den alltid er i spissen. Etter strekkingen spesialiserer cellene seg. Noen blir for eksempel til rørformede celler som skal sørge for transport i planten, mens andre blir anlegg for knopper og sideskudd. Dersom  stengelspissen blir kuttet av,  stopper veksten i dette skuddet. Hos mange planter vil dette fremme vekst av sideskudd, som har sine egne delingssoner i spissen. Hvorfor vokser likevel gresset i gressplenen etter at det har blitt kuttet? Grunnen er at gress  har vekstsoner i leddknutene på stengelen. Derfor vil gresset kunne vokse selv om skuddspissen er kuttet av.

Transport hos frøplanter – ledningsstrenger
En sukkerert kan bli over to meter lang. Alle cellene, selv de i toppen, bruker vann som er tatt opp fra bakken gjennom røttene. Og tilsvarende må cellene i rota bli tilført sukker som er produsert i de grønne bladdelene. Planta må altså kunne frakte og fordele stoffer til ulike deler av plantekroppen. Fellesbetegnelsen for denne infrastrukturen er ledningsstrenger. Ledningsstrengene består av vedvev og silvev. Ledningsstrenger kan beskrives som hovedveier i ei plante. Grovt sett kan vi si at hovedveien opp i ei plante er via vedvevet, mens veien ned til røttene og til andre
ikke-grønne deler går via silvevet. 

Vedvev – transport av vann og mineraler
Transport av vann og mineraler skjer i vedvevet. Vedvevet består av langstrakte, døde celler som danner rør fra rota og oppover i planten. Det eneste som gjenstår av vedcellene er celleveggen, som ofte er forsterket med lignin. At vedrørcellene er uten celleinnhold gir en mye raskere transport enn om de hadde hatt cellemembran og cytoplasma. Flere ulike krefter virker sammen og gjør det mulig for trær å frakte store mengder vann uten å bruke mye energi.

Skjematisk tverrsnitt ev en stengel hos enfrøbladet og tofrøbladet. Hos de tofrøbladete er ledningsstrengen organisert i en sirkel, mens de ligger spredt hos de enfrøbladete plantene.

Silvev – transport av fotosynteseprodukter
Transporten av fotosynteseprodukter foregår i silvevet til planten. Silvevet består av  silrørceller og følgeceller. Silrørscellene danner også langstrakte rør, men til forskjell fra vedcellene har de cellemembran og cytoplasma innenfor celleveggen. Stoffene blir aktivt flyttet over i silrørene før de blir fraktet til mottaksstedet hvor de aktivt fraktes ut av silrørene. For eksempel blir det fraktet sukker til røttene for bruk i celleånding eller for lagring. Væsken i silrørene kalles ofte for sevje, og dersom du har smakt på det, så forstår du hvorfor det har konsistens og smak som sukkervann.

Dannelse av ved når det avsettes nye lag av silrør og vedrørsceller fra en vekstsone.

Organisering av ledningstrenger
Ledningsstrengene er ulikt organisert hos enfrøbladete og tofrøbladete planter. De tofrøbladete plantene har ledningsstrengene plassert i en sirkel i ytterkanten av stengeltverrsnittet. Plasseringen av ledningsstrengene er gunstig for å gi stivhet til stengelen.

Hver ledningsstreng har vedvevet plassert inn mot sentrum og silvevet utover. De to vevene er atskilt av et vekstlag. I vekstlaget skjer celledeling som kan gi opphav til nye silrør- og vedrørsceller.  Dette gir mulighet for at stengelen/stammen vokser i tykkelse ved det som kalles sekundær tykkelsesvekst.

Enfrøbladete planter har ledningsstrenger spredt i stengelen. De enfrøbladete tilhører en utviklingsgrein som har mistet evnen til sekundær tykkelsesvekst. Det antas at de opprinnelige enfrøbladete var sump- eller vannplanter. Det kan hende at den spredte plasseringen av ledningsstrenger var den mest gunstige løsningen i vann, siden mye av stengelen ellers besto av svært lett luftvev. Luftvevet er vev som fungerer som et nettverk av luftkanaler og gir rot og rotstokk luft fra bladene på oversiden av vannet. Ledningsstrenger spredt rundt i stengelen kunne hindre at luftvevet klappet sammen. Selv om mange grupper enfrøbladete i ettertid har etablert seg på land, så har de beholdt dette trekket. Mange av de enfrøbladete, som for eksempel agaver, aloer og en god del gras, er også tilpasset svært tørre forhold. Palmer har en slags treformet vekst, men de sliter med tapet av muligheten for sekundær tykkelsesvekst.

Nakenfrøede planter har ledningsstrengene organisert som de tofrøbladete. Men  vedrørscellene heter her trakeider og er litt lengre og spissere i enden enn hos dekkfrøede.

Årringer
Mange flerårige planter kan vokse i tykkelse, de har sekundær tykkelsesvekst. Dette skjer ved at det blir produsert nye ledningsstrenger utenpå de gamle. Vedrørene avsettes innover, men på utsiden av de eksisterende vedrørene. Dette presser  vekstlaget og silvevet utover. Dermed øker stengelen/stammen i tykkelse. Silrørene har en levetid på to-tre år før de slutter å fungere.

Plantens vekstforhold har naturlig nok mye å si for veksten. Denne grana startet sitt liv i svært fuktig jord som så ble drenert. De siste 30 åra har veksten vært betydelig større enn de første 40. Figuren er hentet fra Braarud & Føyn, Biologi, 7.opplag 1964.

Årringer består av en lys og en mørk del. Den lyse delen dannes om våren og består av celler som har en større diameter enn cellene fra den mørkere sommerveden. Om vinteren blir det ikke dannet nytt ledningsvev.

Stammen
En stamme består av bark og ved med et tynt vekstlag mellom. Barken verner mot tørke, mekanisk skade og angrep fra andre organismer. Barken er satt inn med korkstoff som er ugjennomtrengelig for luft og vann. I den indre delen av  barken er det bastfibre/celler og silrør.

Veden består i hovedsak av vedrør, som er innsatt med lignin. Det er årsaken til at ved ikke råtner så lett som for eksempel blader. I eldre stammer er det bare aktivitet i det ytterste laget av vedrør, gjerne kalt splinten. Vedrørene i den indre delen av veden, malmen, har vanligvis ikke transportoppgave lenger. Rørene er ofte tilstoppet av harpiks og andre stoffer som hindrer at det indre av veden blir angrepet av bakterier eller sopp og dermed råtner. Harpiks (resin) er en ikke-flytende blanding av terpener, fenylpropanoider og gummistoffer som stivner i kontakt med luft. Planter skiller ut dette ofte ved såring på stammen eller greiner. Rav er forsteinet fossil harpiks. 

Selv om de eldste vedrørene ikke er nyttige i transporten, er de med på å stive opp stammen. De er ofte de mest verdsatt delene av veden når det blir lagd trevirke. For eksempel blir vinduskarmer helst lagd av kjerneved fordi den er langt mer holdbar enn den ytre og lysere veden.