På feltarbeid i blåstrupeland…

Et bilde av en blåstrupe. Foto: Sonja M. Mork

Blåstrupeprosjektet var et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og NTNU og involverte forskere, stipendiater, hovedfagsstudenter, teknikere, assistenter og utenlandske gjesteforskere. Å oppleve og lære hvordan fugleforskere jobber i felt var kanskje like spennende som de faglige problemstillingene vi jobbet med. I denne artikkelen vil jeg fortelle om blåstrupe, men først og fremst formidle noen felterfaringer og knytte en del av dem til feltarbeid i naturfag.

Hvis vi er på tur i fjellet fra midten av mai, kan det være vi er så heldige å få høre den vakre sangen til blåstrupe. Blåstrupehanner har en svært variert sang som kan ha innslag av en karakteristisk bjellelyd. Typisk for blåstrupesang er at den ofte starter på en lav frekvens og bygger seg opp til en høyere frekvens. Blåstrupe kan også herme etter andre fugler som for eksempel gjøk og rødvingetrost. Som regel sitter blåstrupen i ei bjørk eller i toppen av en einerbusk, dvergbjørk- eller vierkratt når den synger. Men den kan også fly opp for så å dale sakte ned i nydelig sangflukt.

Forskere har i flere århundrer vært opptatt av hvorfor noen fuglearter har så variert sang. Fordi fuglesang ofte er mest intens like før parring og egglegging, blir sangen knyttet til reproduksjon. Forskere tror at individene med mest  attraktiv sang har lettest for å tiltrekke seg en partner, får flest parringer og dermed flest avkom, som igjen arver evnen til attraktiv sang.

Hos blåstrupe er det hannene som har den varierte sangen, selv om mer monoton hunnsang kan forekomme. Egenskaper som hovedsakelig finnes hos et kjønn, men som ikke står i direkte sammenheng med parringen kalles sekundære kjønnskarakterer. Andre eksempler på sekundære kjønnskarakterer er gevir hos hjortedyr, fargerik fjærdrakt, lang stjert eller sang hos en del fuglearter.  Sekundære kjønnskarakterer er mest utpreget hos hanner, og forskere tror de kan ha evolvert gjennom konkurranse mellom hanner eller gjennom hunnlig valg. Seleksjon på trekk som øker parringssuksess, kalles seksuell seleksjon. Teorier om seksuell seleksjon har vært sentrale for å forklare evolusjon av fuglesang.

Sekundære kjønnskarakterer varierer mellom individer fordi det er energikrevende for kroppen å lage og opprettholde dem. Det er derfor bare de sprekeste individene som har overskudd til å lage de mest imponerende utgaver av sin arts sekundære kjønnskarakterer.  Tenk  for  eksempel  på  geviret  til  de  største  elgene, eller stjerten til de mest ekstreme påfuglhannene. Det litt spesielle med blåstrupehanner er at de har to sekundære kjønnskarakterer: både svært variert sang og en flerfarget strupeflekk. I blåstrupeprosjektet undersøkte vi blant annet hvorvidt:

• hannenes sang påvirker makevalg og parringssuksess
• hannene synger for å signalisere gode foreldreegenskaper
• det er de samme hannene som har mest variert sang og mest fargerik strupeflekk

For å samle data som kunne besvare disse spørsmålene, måtte vi ringmerke fugl, kartlegge territorier, gjøre sangopptak, finne reir og filme foring av unger i reiret.

Feltarbeid
6-8  hektiske  uker  fra  mai  til  juli  ble  tilbrakt  i  studieområdet Heimdalen, som ligger mellom Sikkilsdalen og Valdresflya i Jotunheimen.  Vår  hovedbase var  Universitetet  i  Oslo  sin  feltstasjon ved Øvre Heimdalsvatn, ca 1100 o.h. Feltstasjonen ligger litt utenfor allfarvei, ca 1 times skitur, eller 2 timers fottur fra hovedveien. Antall personer til stede varierte i løpet av feltsesongen. I rolige  perioder var det kanskje 5-6, mens i de mest hektiske periodene kunne vi være opp mot 15 stykker.

Lage / supplere kart
Vegetasjonen i området domineres av gressbakker, myrer, fjellbjørkeskog, dvergbjørk, vier og einer. Studieområdet er ca. 3 km²  og det er registrert  omlag 30 hekkende par med blåstrupe pr. km². De tilgjengelige kartene over studieområdet var dessverre ikke detaljerte nok ut fra våre behov, så vi måtte bruke en del tid på å forbedre dem. Vi tegnet inn en del detaljer som ikke kom fram på de opprinnelige kartene. Dette var nødvendig for at vi skulle kunne plassere observasjoner på riktig sted og kommunisere dem til hverandre. For at nyinntegningene skulle plasseres så nøyaktig som mulig, skrittet vi opp avstander ut fra formasjoner som var merket av på kartet. Vi tegnet for eksempel inn trær, store steiner, forhøyninger og forsenkninger og ga dem navn. Steinen som lignet på en stol ble kalt Stolsteinen, en annen stein lignet Ayers Rock, ei flott bjørk ble kalt Kongebjørka, og haugen den sto på heter selvsagt Kongehaugen. Et lite navnløst vann, som på kartet ligner en pølse, ble kalt Pølsevann. Andre stedsnavn vi laget var Blokksberg, Tappen, Alenebjørka, Bjørkerekka, Synnerdalen, Andodden, Flybekken, Amøberyggen, Twin Peaks og Goliathaugen. Det viktige var å få mer detaljerte kart og å navnsette områder.

Under hovedområde Mangfold i naturen etter 7. årstrinn skal elevene planlegge og gjennomføre undersøkelser i noen naturområder i samarbeid med andre. Å lage eller forbedre kart kan være aktuelt for klasser som har feltarbeid i det samme området over tid. For det første er det en fin måte å jobbe med kart på. Elevene  vil  få  personlige  erfaringer  med  målestokk,  hva  ulike symboler på et kart betyr, hvordan ulike terrengformasjoner markeres på et kart, hvilke formasjoner som eventuelt er for små til å bli med på kartet osv. For det andre er det å lage eller forbedre kart en fin måte å bli godt kjent i et område på. Og sist, men ikke minst, å lage navn på detaljer i landskapet kan være morsomt og det er en oppgave elevene må samarbeide om.

I blåstrupeprosjektet ble kartene med stedsnavn kopiert, tatt med ut i felt og brukt til å registrere observasjoner på. Inne på lab’en hengte vi opp 3 oversiktskart der alle tegnet inn observasjoner etter arbeidsøktene. Vi hadde oversiktskart over territoriene til de ulike blåstrupehannene, oversikt over hvor, og av hvilke hanner vi hadde gjort sangopptak og oversikt over blåstrupereir som var funnet.

I en klasse kan det også være aktuelt å ha et felles oversiktskart i klasserommet for å føre inn observasjoner etter turer i studieområdet. Under hovedområdet Forskerspiren etter 4. årstrinn skal elevene for eksempel innhente og systematisere data og presentere resultatene med og uten digitale hjelpemidler. På et oversiktskart kan elevene registrere hvor de har funnet ulike bergarter og mineraler, hvor de har hørt sangen til ulike fuglearter eller hvor de har registrert spor og sportegn fra ulike dyr om vinteren. De registrerte observasjonene kan deretter bearbeides og settes sammen med annen informasjon i en rapport eller en presentasjon. Elevene kan også bruke kartiskolen.no til å registrere egne data på digitale kart.

Ringmerking
Ut fra problemstillingene i blåstrupeprosjektet var det viktig å vite identiteten til de fuglene vi observerte. Derfor ringmerket vi så mange fugler som mulig i starten av feltsesongen. Vi satte opp fuglenett og båndopptaker som spilte av blåstrupesang for å lure fuglene i nettet. I tillegg til vanlig metallring med id-nummer fikk hver fugl sin unike fargekode av plastringer så de kunne identifiseres i felt. De fangede fuglene veid, målt og tatt blodprøve av. Blodet ble brukt i DNA-analyser som var nødvendige for å besvare problemstillinger knyttet til farskap i ungekull og immunforsvar.

Bildet viser ei som er på utkikk etter blåstruper. Foto: Sonja M. Mork

Observasjon
Når vi skulle observere blåstrupe, prøvde vi å tilpasse oss fuglenes døgnrytme. De begynner gjerne å synge så snart det lysner, og i midten av mai i Jotunheimen innebærer det å stå opp ca kl. 02.30! Grunnutrustning var feltbok, registreringskart, en god og lyssterk kikkert, en solid matpakke og tålmodighet. Hver morgen startet med 5 minutters briefing på lab’en, der oppgaver ble fordelt. Det var viktig at alle hadde spesifikke oppgaver og en plan for dagen før vi gikk ut. Her er eksempel på dagsplan for 19.05.97:

Denne siden av elva
Sangopptak av 7 merkede hanner: Aase, Sonja - observerer samtidig
Fangst på 5 posisjoner: Per Terje

Andre siden av elva
Fangst 5 posisjoner: Rolf
Sangopptak av 4 merkede hanner: Ane

Sjekklister for ulike oppgaver er også en stor fordel. Her er eksempler på sjekklister på værobservasjoner og sangopptak.

Forarbeid og briefing er også viktig når vi gjør feltarbeid i skolesammenheng. For at elevene skal få et godt utbytte av feltarbeidet er det viktig at de får konkrete oppgaver på forhånd, slik at det vet hva de skal gjøre og hva de skal se etter når de kommer ut. Oppgavene kan gjerne limes eller skrives inn i feltboka før de går ut.

Feltobservasjonene i blåstrupeprosjektet hadde litt forskjellig fokus i ulike deler av feltsesongen. I starten av sesongen var det viktig å kartlegge hvor ulike hanner etablerte territorier og om de greide å tiltrekke seg en make. Utover i sesongen skifter fokus over til å finne og følge opp reir.

Blåstruper tilbringer mye av tiden sin på bakken. De løper, går og hopper rundt, gjerne under einerbusker, i dvergbjørk- eller vierkratt. Det er ikke alltid like lett å følge med på hvor de beveger seg, selv ikke for erfarne observatører. At det er litt utfordrende, kan bidra til å gjøre det ekstra spennende. Noen ganger dukker det kanskje opp en hunn i hannens territorium og du får observere kurtisering eller parring. Andre ganger dukker det kanskje opp en annen blåstrupehann, og du blir vitne til rivalisering. Og noen ganger forsvinner bare fuglen uten å komme tilbake og du må gå videre. Når vi går i terrenget, gjelder det å ha øynene med seg overalt. Hos alle blåstruper, uansett alder og kjønn, er indre halvdel av stjerten rustrød, og dette er et godt kjennetegn hvis vi ser dem bakfra. Ofte rekker vi bare å registrere rustfargen på noe som piler under en busk eller dukker oppe et sted i et kratt og forsvinner ned et annet sted.

Noe av det mest spennende er å lete etter blåstrupereir. De kan ofte være vanskelig å finne fordi fuglene er sky i denne perioden, og de oppholder seg mye på bakken. Klare indikasjoner på at det er et reir i nærheten er hvis du observerer en hunn med reirmateriale i nebbet, eller en hunn eller hann med mat eller ungenes avføring i nebbet. Men selv om du har observert noe av dette, kan det være vanskelig å finne reiret. Blåstruper flyrsjelden rett ned til reiret. De flyr gjerne inn og ut et lite stykke fra reiret og gjerne på ulike steder hver gang. Derfor må vi kanskje sitte og observere ganske lenge før vi får en god nok følelse til at vi kan gå bort og sjekke hvor reiret er. Jeg har opplevd å sitte og observere en hel dag for å finne et reir jeg trodde var ganske lett å lokalisere. Andre ganger har jeg funnet flere reir på samme dag uten å anstrenge meg så mye. Å lykkes med å finne reir handler om tålmodighet og å lære seg å observere og å koble sammen observasjoner og feltnotater fra flere dager.

Å observere i felt handler ikke bare om å se, men også om å ta på ting og å lytte. Å kunne kjenne igjen sangen til ulike fuglearter øker  naturopplevelsen  for  mange. Det  finnes flere CD-er med fuglesang som kan brukes for å lære elevene sangen til de mest vanlige  fuglene. Et tips er boka "Det var en sang..." som har en tilhørende CD med fuglesanger. Klassen kan for eksempel lære sangen til 2-3 fuglearter i uka i en periode. Som ekstra motivasjon og spennende avslutning på dette arbeidet kan klassen for eksempel overnatte under åpen himmel en gang i mai/juni for å få med seg "morgenkoret".

Bruk av feltbok
Et av de viktigste verktøyene i forbindelse med feltarbeid er feltboka. Her noteres oppgaver vi skal gjennomføre i felt og sjekklister vi skal bruke i ulike sammenhenger. Men viktigst av alt er å notere observasjoner. For at observasjonene skal ha en verdi er det viktig å skrive ned dato, klokkeslett og så nøyaktig stedsangivelse som mulig. Her er et eksempel:

05.06.97
Reir funnet kl. 18.45 på Kondor nordøst, bare ca 50 m. fra Kondor-Nord-reiret jeg fant tidligere i dag. Hunnen er umerket, har en del rødt i brystet. Hannen BlX=MgMg varsla nær reiret. Flyr rundt hakk i hæl med hunnen. Reiret er sannsynligvis nylig påbegynt, ikke mye mer enn ei grop med litt lav i bunnen. Ligger nesten under noen dvergbjørkgreiner.

I den generelle beskrivelsen av skriving som grunnleggende ferdighet i LK06 forutsettes det at elevene skal skrive i forbindelse med observasjoner og feltarbeid. Da er det naturlig at elevene bruker feltbok. Det krever litt trening å lære seg å bruke feltboka på en god måte. Det kan derfor være lurt å bruke feltboka så ofte som mulig og å øve inn ulike bruksmåter gradvis. I ei feltbok kan vi skrive ned konkrete oppgaver og sjekklister før vi går ut så blir det lettere å holde fokus når vi er ute. Vi kan skrive eller tegne det vi observerer i felt. Vi kan skrive ned spørsmål vi vil prøve å finne svar på når vi kommer tilbake, eller tanker vi får når vi er ute. Vi kan lime inn spennende ting vi finner, for eksempel fjærfra en fugl, et spesielt strå, to moser vi vil lære forskjellen på osv.

Bildet viser blåstrupe-unger i et reir. Foto: Sonja M. Mork

Å bruke feltbok passer for eksempel til kompetansemål som involverer å observere, beskrive, fortelle om, innhente data eller presentere.

Forskningsresultater
Men hvordan gikk det egentlig med forskningen vår? Hva fant vi ut? Etter avsluttet feltarbeid ble datamaterialet analysert. I flere av våre delstudier slet vi med en utfordring mange forskere opplever: at lav utvalgsstørrelse i datamaterialet reduserer sjansen for statistisk signifikante resultater.

Vi  fant ikke støtte for antagelsen om at hanner som greide å skaffe seg en partner var flinkere til å synge enn andre hanner. Men det var en tendens til at hannene med partner hadde et større repertoar av lyder enn andre hanner. Repertoarstørrelsen hos de 27 hannene vi gjorde opptak av varierte fra 36 til 134 ulike lyder. Videre viste resultatene våre at hanner som var flinke sangere  rett og slett var mindre flinke enn andre hanner til å fore unger i reiret. Og vi fant heller ikke støtte for antagelsen om at de mest fargerike hannene også har mest variert sang. Men som nevnt, utvalgsstørrelsen vår var for liten til å trekke sikre konklusjoner.

Overraskende observasjoner og hendelser
En av problemstillingene i blåstrupeprosjektet handlet om foreldrenes omsorg for ungene. For å finne ut av dette måtte vi filme foreldrene når de foret ungene i reiret. Gjennom disse opptakene fikk vi også et innblikk i hvem som er blåstrupeungers dødelige fiender. Vi visste på forhånd at det i gjennomsnitt bare er ca 40 % av ungene i hvert kull som overlever. Men vi visste ikke så mye om hvem som er fiender mens ungene er i reiret. Den første predatoren vi filmet var en hoggorm. Den slukte bare ungene en etter en. En annen predator var røyskatt. Den kom inn i reiret og hentet ut en og en unge. Det hele gikk utrolig fort, så vi måtte kjøre filmen ekstra sakte for å få med oss hva som egentlig skjedde. Den tredje hendelsen vi filmet skyldtes seterdriften i deler av studieområdet vårt. Denne gangen var det ei ku som tråkket ned et av reirene. En annen litt uventet fiende for blåstrupeunger fikk vi ikke filmet, bare observert. Vi skulle kontrollere et reir og der fant vi en diger bille som hadde bitt seg fast på ryggen til en av ungene og satt der og sugde blod.

Vi  fant  også  gjøkeegg  i  et  heipiplerkereir,  og  da  egget  klekket satte vi opp et kamera for å filme hva som skjedde. Det ble et utrolig opptak! Gjøkungen klekket før de andre eggene og var helt svart og nokså stor. Den hadde ekstremt kraftige ”skuldre”. Etter hvert skjønte vi hvorfor. Gjøkungen klarte å komme seg under et av de andre eggene. Og med ryggen mot egget og egget mot kanten av reiret, greide gjøkungen å rulle egget opp til kanten av reiret og vippe det ut av reiret. Det samme gjentok seg med de andre heipiplerkeeggene. Heipiplerkeforeldrene fortsatte å fore på gjøkungen, som etter hvert fylte hele reiret og var større enn ”foreldrene”.

Bilde av en voksen blåstrupe. Foto: Sonja M. Mork

Når  vi  er  ute  i  fjellet  det  meste  av  dagen  i  mange  uker,  får  vi mange andre naturopplevelser og hendelser med på kjøpet. Vi observerte for eksempel dvergfalk som slo bytte i lufta, enkeltbekkasiner som spilte, ryper som fløy opp fra reir nesten under føttene våre og hissige heipiplerker som jaget gjøk. Vi så også røyskatt, snømus, lemen, fjellrotte og mange av fjellfuglene på ganske nært hold.

Klasser som har naturområder tilgjengelig like ved skolen, har unike muligheter til å være mye ute. Vi kan godt ta korte turer ut, men det er likevel viktig å ha tydelige mål og spesifikke oppgaver hver gang. På den måten lærer elevene å observere, og de vil bli godt kjent i området. Dermed vil de også ha større forutsetninger for å observere spesielle hendelser og forandringer over tid. Elevenes observasjoner kan gi  innfallsvinkler til å snakke om mange spennende naturfaglige fenomener. Noen er kanskje ikke mer i  læreplanen  for  det aktuelle trinnet, og noen er kanskje også ukjente for læreren. Da kan det jo være spennende å utforske sammen med elevene.