Elizabeth Kolbert: Den sjette utryddelsen

Fra forordet, skrevet av Dag O. Hessen:

Det er nesten for galt å si at man blir glad av å lese en bok om artsutryddelse, men Elizabeth Kolberts pulitzerprisvinnende bok Den sjette utryddelsen er en slik bok – på tross av budskapet. Vi mennesker påvirkes mer av historier enn av tall og tørre fakta, og Kolbert tar oss med på reiser dit det skjer. Hun forteller som observatør (og journalist), ikke fagperson, og kanskje er det her grepet ligger. Det er en bok med samme tilnærming som Bill Brysons En kort historie om nesten alt, og fullt på høyde med denne. Og det mangler ikke fakta her heller, de er bare presentert der det skjer. For eksempel i regnskogen på jakt etter Atelopus zeteki, Panamas gullfrosk. En av mange amfibier som er i ferd med å bukke under. Froskene har en 250 millioner års historie, og skal de nå takke for seg? Og hvorfor? Det er mye som peker i retning av en parasittisk soppgruppe, chytrider, og i regnskogens nattemørke kan Kolbert med selvsyn konstatere at den ikoniske, en gang så tallrike, gule frosken synes å gå samme vei som vandreduen – og geirfuglen. Elizabeth Kolbert får overtalt en lokal fisker til å frakte seg over den værharde strekningen ut til Eldey, åstedet for den offisielle slutten på geirfuglen som art. En underlig og utilgjengelig klippeformasjon, som et skrått offeralter, som stiger opp av havet et drøyt stykke ut fra Islands kyst. Allikevel ikke mer utilgjengelig enn at Sigurður Iselfsson, Ketil Ketilsson og Jón Brandsson kom seg i land en junidag i 1844, fikk fatt i det aller siste paret av geirfugl og kvalte dem. Egget trillet av gårde og knuste. Det siste par og det siste egg av en art som engang fantes i millioner over store kyststrekninger, men som ble slaktet i hopetall like ned til dette aller siste paret.

Boka vant Pulitzerprisen i 2015, kategori «generell sakprosa».