Dukkene kommer...

Det å bruke handdukker i en undervisningssammenheng er ikke noe nytt, men de engelske forskerne Brenda Keogh og Stuart Naylor fikk ideen til å bruke dem systematisk i naturfagundervisningen. De har siden 2003 forsket på dukkenes effekt på elevers engasjement og læring i naturfag (The Puppets project). De startet prosjektet først med klasser på barnetrinnet ved skoler i London og i Manchester, og nå er de i ferd med å skolere 3000 lærere rundt omkring i hele England.

Mitt møte med handdukkene

En dag jeg kom inn på mitt kontor, satt det en kar på kontorstolen, med et bedårende og livaktig blikk. Fra den dag har han og de andre handdukkene vunnet mitt hjerte, men også vekket min nysgjerrighet. Er handdukker noe for meg som lærer og lærerutdanner?

Hva sier dukkeforskningen i England?

Hovedhensikten med handdukkene er at de skal være en stimulans i naturfagundervisningen. Forskningen i England viser at elever er mer engasjerte, konsentrerte og motiverte når handdukkene er med i undervisningen. Den tiden elevene bruker til å diskutere og resonnere over naturfaglige fenomener øker, også andelen av spørsmål fra lærerne som går på forståelse øker. Lærernes tilnærminger og holdninger til undervisning og læring i naturfag endres. I tillegg er flere elever som vanligvis er redde for å dele egne ideer og tanker i klasserommet, mer villige til dette med dukkene tilstede. Dukkene er prøvd ut med elever på ulike klassetrinn og er effektive for hele aldersgruppen fra 6-12 år. I England skal de i gang med utprøving av dukkene også på ungdomstrinnet (Naylor, Keogh, & Downing, 2005).

Dukkene innvaderer norske klasserom, - først på Nesna…?

The Living Puppets er veldig populære og det satses stort i England, men hvordan vil handdukkene fungere i norske klasserom? Johannes Tveita ble i vinter invitert av Brenda Keogh og Stuart Naylor til å være med i et forskningsprosjekt, for å prøve ut handdukker i naturfagundervisning i Norge. Dette har ført til at nesten alle lærerne ved naturfagseksjonen ved Høgskolen i Nesna er involvert i forskningsprosjektet, - og flere lærere i grunnskolen i regionen er invitert til å være med.

I mai i år arrangerte Høgskolen i Nesna et seminar om bruk av handdukker i naturfagundervisningen. Foredragsholder var lærer John Dabell fra England som har vært med i utprøvingen av dukkene i engelske klasserom og som nå reiser rundt og kurser lærere. På seminaret deltok lærerutdannere ved HiNe og Trøndelag og lærere fra grunnskolen. I løpet av seminaret ble vi kjent med forskningen, handdukkene, ulike sammenhenger dukkene kan brukes og vi øvde oss i å bruke dem. Vi ble utfordret til å finne en personlighet til en dukke, vurdere stemmebruk og lage en begynnende livshistorie til akkurat denne dukken. I følge John har hver dukke sin personlighet. Personligheten er i utvikling, men som lærer er det viktig at denne er gjennomtenkt. Det er viktig at læreren husker hvordan dukken er og hva den mener. John Dabell er også veldig opptatt av at dukkene må behandles med respekt, de skal ikke slenges bort etter bruk, men plasseres slik at de er i klasserommet og ”følger med”. Det å bruke en handdukke slik at den blir troverdig må oppøves. Selv syntes jeg det å finne en riktig stemme til dukken er vanskelig, men for andre deltakere kom dette av seg selv. I England brukes dukkene både av lærer og elever, men det er læreren som bestemmer hva dukken skal representere. Her er det vi kommer inn på hvordan dukkene kan bidra i naturfagundervisningen til øke elevers engasjement og læring.

På seminaret viste John Dabell hvordan handdukker kan brukes sammen med Concept cartoons. Concept cartoons er tegninger med personer som utrykker sine tanker om et naturfenomen. Utsagnene utrykker ulike meninger, og er tenkt som utgangspunkt for faglige diskusjoner mellom elever. Mange av utsagnene har utgangspunkt i hverdagsforestillinger og egne erfaringer som barn og voksne har. Handdukkene kan ha ulike meninger og dermed bidra til å gjøre elevene tryggere på å komme med sine tanker/ideer og slik kan muntlige ferdigheter fremmes hos elever. En dukke kan for eksempel ha en personlighet som er veldig undrende og stadig stiller spørsmål, dukken kan dermed ufarliggjøre spørring og få elever til å spørre mer og til å komme med mulige svar. En annen dukke kan være allviter som ”trigger” elever til å komme med sine synspunkter og til å argumentere i mot. Dukkene kan for eksempel brukes som en start, hvor et viktig mål er å få fram elevers tanker og ideer. Deretter blir det etter min mening viktig å få elever til å se ting også med ”naturfagbriller”. Alle forklaringer elever og dukker kommer med er ikke nødvendigvis like holdbare for å fremme forståelse for naturfaglige begreper. Her må læreren styre aktivitetene slik at det blir en best mulig læringsarena, læreren kan for eksempel bruke dukkene til å stille strategiske spørsmål, foreslå aktiviteter for om mulig å finne noen svar.

Erfaringene fra forskningen i England viser at elever utrykker lettere egne tanker med handdukker i undervisningen og at det er mer naturfaglige spørsmål som drøftes. Hvordan handdukker vil virke i Norge gjenstår å se - vil vi se noen av de samme effektene? I Norge har vi store utfordringer når det gjelder den formelle naturfagdidaktiske kompetansen til lærere, vi har mange lærere, spesielt på barnetrinnet, som mangler denne kompetansen. Samtidig vet vi at mange lærere som underviser naturfag ønsker å øke sin kompetanse. Ingen tror vel at en handdukke i hvert klasserom er løsningen på alle de utfordringene vi ser. Men kanskje er dette en arbeidsmåte som får elevene til i større grad å diskutere og resonnere over mulige forklaringer på naturfenomener, og dermed fremmer elevers muntlige ferdigheter i naturfag.

Uansett, jeg er i gang med å utvikle personligheten til Mathias (”A Living Puppet”) som er 10 år og kommet til Norge fra England. Mathias har ei bestemor i England som lurer på litt av hvert innenfor naturfag... Bestemor Tutta brevveksler med Mathias (på engelsk), og det er her Mathias må ha hjelp fra sine klassekamerater for å finne utav alle de spørsmålene som bestemor Tutta lurer på…

Referanse:

Naylor, S., Keogh, B. & Downing, B. (2005) The Puppets Project: Using Puppets to promote engagement and talk in science, ESERA.