Sikkerhet og etikk ved dissekering

Etiske problemstillinger 

Disseksjon kan være et utgangspunkt for å diskutere etiske problemstillinger. Er det for eksempel greit å ta livet av dyr kun fordi vi ønsker å dissekere dem? Hva er ansvarlig behandling av dyrene som blir dissekert? Finnes det alternativer til å dissekere? For å unngå religiøse interessekonflikter, kan det for eksempel være bedre å benytte sau enn gris.

Selvfisket fisk kan benyttes, forutsatt at den virker frisk, men vi fraråder å drepe dyr med den hensikt å bruke de til disseksjon. Selv om det åpner for en god etisk diskusjon, kan det ta fokus fra andre læringsmål knyttet til disseksjon. Videre kan selve avlivningen oppleves problematisk for noen.

For en del elever kan disseksjonsprosessen være forbundet med visse negative følelser. Det er derfor viktig å forberede elevene godt, ha en god plan og god begrunnelse for disseksjonen.

Smitterisiko 

Disseksjon krever at man tar hensyn til smitterisiko. Det anbefales derfor å benytte dyr eller deler av dyr som er avlivet i forbindelse med matproduksjon. Det som skal dissekeres må være klassifisert i laveste risikokategori for sykdom, kategori 3. Dette er prøver/materiale fra produksjonsdyr som er slaktet ved godkjent slakteri, og håndtert av godkjent virksomhet i alle ledd. Eksempler er hjerte- og lungeslag fra gris eller sau kjøpt hos slakter, eller fisk fra fiskehandler. Biprodukter fra jakt kan også brukes i undervisningsformål forutsatt at krav for feltkontroll eller veterinærkontroll er oppfylt.

Hvis man ønsker å dissekere øye, anbefales det å benytte grise- eller saueøyne. Dette bør i tilfelle bestilles i god tid hos slakter.

Mattilsynet fraråder å bruke slakteavfall i undervisning hvis det er klassifisert som kategori 1 eller 2, som begge har høy risiko for smitte. Selvdøde grisunger som ikke er testet for sykdom, regnes for eksempel som avfall kategori 2, og er i utgangspunktet ikke lov. Det samme gjelder kuøyne, som er klassifisert som kategori 1. Ønsker man allikevel å dissekere kuøyne, kreves det at man på forhånd henvender seg til Mattilsynet, postmottak@mattilsynet.no. Dette bør gjøres i god tid før aktiviteten skal gjennomføres, og Mattilsynet vil stille visse krav og forutsetninger til hvordan disseksjonen og avfallshåndteringen skal utføres.

Generelle forholdsregler under disseksjon 

• Vær renslig. Bruk beskyttelsesutstyr som hansker, laboratoriefrakk og eventuelt munnbind.
• Hold instrumentene rene og skarpe.
• Instrumenter som brukes til disseksjon skal ikke brukes til matlaging.
• Skalpell skal kun brukes til å skjære i vev.
• Kutt fra organene når du bruker skalpell, og la saksen peke fra det du skal klippe løs.
• Rengjør flater og utstyr med såpe og vann. Desinfiser med 70 % etanol.
• Vask hendene grundig etter arbeidet.

Bytte av skalpellblad

Elevene skal ikke skifte blad på skalpellen selv. Bruk nebbtang eller annet egnet utstyr ved skifte av skalpellblader. Brukte blader kastes i egen, lukket beholder, merket med innhold. Beholderen må være egnet til både lagring og transport uten at det medfører fare for kuttskader. Gule riskavfallsbeholdere er vanlig å benytte, men sjekk med ditt lokale avfallsanlegg om hvilke beholdere de krever.

Avfallshåndtering 

Alt avfall etter disseksjon utført på skolen må kastes, da det faller innunder lovverk som regulerer håndtering av animaliebiprodukt (materiale som ikke er beregnet på humant konsum). Dette gjelder selv om dyret som ble dissekert var beregnet som menneskemat i forkant av disseksjonen, for eksempel en hel fisk kjøpt hos fiskehandler. Det betyr at det ikke er lov å tilberede fisken til mat etter disseksjon, eller bruke restene av slakteavfall til hundefôr eller lignende. Avfall etter disseksjon i kategori 3 kan kastes i rest- eller matavfall. Kastes det i restavfall, bør det pakkes godt inn i plastposer. Sørg for at avfallet ikke blir liggende over tid. Avfall klassifisert med høyere risiko skal leveres til godkjente destrueringsanlegg. 

Risikovurdering

Alle former for praktisk laboratoriearbeid skal risikovurderes. Målet med en risikovurdering er å tenke gjennom mulige farer knyttet til aktiviteten og hvilke tiltak som bør gjøres for å redusere risiko. Gjennom gode rutiner kan risikoen for uhell og uønskede hendelser reduseres.

• Mal: Risikovurdering av forsøk med bakterier (Word)

Dette dokumentet er sist oppdatert 25.06.2024. Universitetet i Oslo kan ikke holdes ansvarlig for bruk av informasjonen.