Kroppen snakker

I denne artikkelen gir jeg eksempler på ulike typer kroppsspråk. Målet med artikkelen er at du skal bli mer bevisst betydningen kroppsspråket har i kommunikasjon mellom mennesker, og mellom mennesker og andre pattedyr.

Ulike ansiktsuttrykk uttrykker ulike følelser. Foto: www.pixabay.com

Konstruert kroppsspråk

Man anslår at vi mennesker i dag snakker mellom 6 000 og 7 500 forskjellige verbalspråk. Grunnene til at vi har så mange språk er utelukkende kulturelle. Bosetning og levevis har gjort at det har utviklet seg mange varianter av noen få opprinnelige språk. Alle disse språkene er konstruerte og må læres.

Hva vi kommuniserer med kroppen, er også i noen grad kulturelt betinget og både bruk og tolkning må læres. Eksempler på dette er Churchills V-tegn og Hitlers nazi-hilsen. For oss i Vesten er «tommel-opp» synonymt med «tipp-topp-tegnet» der vi danner en sirkel med tommel og pekefinger og lar de andre fingrene på samme hånd peke rett opp. Det siste tegnet er imidlertid i middelhavsområdet, Russland, Tyrkia og Brasil et tegn for en kroppsåpning, en seksuell fornærmelse eller en homoseksuell mann.

Apropos: Skulle du sette deg ned på en kafé i bydelen Castro i San Fransisco ville du sannsynligvis legge merke til at det er flere mennesker med ulike seksuelle legninger enn du vil finne i andre deler av byen. Hva er det som gir deg den informasjonen? Kanskje er det måten menneskene er kledd på, går på eller tar på hverandre som snakker sitt eget språk. Men dette språket er i så fall i stor grad konstruert. Historikeren og forfatteren Nils Johan Ringdal var svært kjent i dette strøket og har beskrevet hvordan det var utviklet et komplekst sett av koder, med plassering av tørklær i bukser, belter eller lommer, kombinert med små tegn fra fingre eller armer. De som var innforstått med kodene kunne tolke ønsker og behov, knytte kontakter eller gjøre avtaler. Alt uten at et eneste ord ble sagt.

Tegnspråk er jo også egne konstruerte språk der man med hender og fingre, kombinert med kroppsbevegelser og ansiktsmimikk, kan kommunisere med hverandre helt uten ord. Du har sikkert sett hvordan døve mennesker kommuniserer og utveksler informasjon og følelser – like nyansert og treffsikkert som andre gjør med tale-språket. Norsk tegnspråk (NTS) er et minoritetsspråk med offisiell status i Norge. Hvert land har sitt eget tegnspråk, og noen land har til og med flere, som f.eks. Belgia.

Naturlig kroppsspråk

Mens mye av kroppsspråket er kulturelt betinget, er det noen uttrykk som ser ut til å være likt for alle mennesker. Latter og smil er gode eksempler på dette. I alle kulturer betyr dette glede. Ved å se og høre ekte smil og latter opplever vi instinktivt den andres glede, og vi får de samme følelsene selv. Dette kan føre til samhold, anerkjennelse og fortrolighet mellom oss. Vi kan som regel lett avsløre smil og latter som vi tolker som påtatte eller kunstige. Forskjellene mellom det ekte og falske kan ofte være små og vanskelig å beskrive med ord, men vi oppfatter dem oftest likevel intuitivt. En liten avstikker: Smiler du fordi du er glad, eller blir du glad fordi du smiler? Faktisk er begge deler riktig. Det viser seg at mennesker med bekymringer eller depresjoner føler seg bedre om de må gå med en penn på tvers i munnen over en tid. Dette tvinger muskulaturen til å foreta bevegelser som likner smil, og gir nevrologiske signaler til hjernen om at man faktisk er glad! Prøv selv; det ser i hvert fall komisk ut … Ikke-verbale uttrykk for sinne, aggresjon og frustrasjon er også likt for oss alle, både i hvordan de uttrykkes og i måten de tolkes. Andre tegn er felles på tvers av mange kulturer. Eksempler på slike tegn er å riste på hodet, vinke med håndflaten mot ansiktet eller legge hendene sammen på kinnet for så å legge hodet på skrå med lukkede øyne. Dette er vanlige tegn på å si «nei», «kom hit» eller «sove». Men heller ikke disse er helt universelle. For eksempel mener man «ja» når man rister på hodet i Bulgaria, og man vinker med håndflaten fra ansiktet for å si «kom» i Tunisia.

Mye av kroppsspråket er vi bevisst og har kontroll over. Men kroppen snakker hele tiden, også når vi ikke vet det og på måter vi ikke er klar over. Skjelving, bevegelser med øynene og plassering av armene og ikke minst beina våre forteller mer enn vi er klar over. De som er opplært til å legge merke til slike signaler, kan oppfatte eller avsløre følelser vi enten ikke er bevisst selv, eller prøver å skjule. Psykologer og etterforskere kan trenes til å oppfatte uttrykk som går folk flest forbi. Noen av disse signalene er ulike mikrobevegelser vi gjør med øynene. Disse kan vare så kort som 1/20 sekund og lar seg ikke kontrollere. Vi er også helt ubevisst at vi gjør dem. Et eksempel på dette kan du se på YouTube der Richard Wiseman er gjest hos Fredrik Skavlan. Wiseman er professor i psykologi og opptatt av å forstå det som ofte oppfattes som paranormale fenomener. Skavlan trekker et tilfeldig kort fra en kortstokk og skal ikke vise det til noen, ellers prøver han å holde et pokerfjes i seansen som følger. Wiseman snakker litt løst og fast om røde og svarte kort, bildekort og ulike valører, blandet med litt løst prat. Etter 90 sekunder konkluderer han med at Skavlan sitter med hjerter 8. Dette er utrolig nok riktig, selv om Skavlan har holdt kortet tett til brystet, bokstavelig talt, og gjort alt for ikke å røpe seg! Men det hadde han altså likevel gjort; han har laget små ukontrollerte bevegelser med øynene og ansiktet. Selv om vi som tilskuere ser det samme som Wiseman gjør, til og med nærbilder av Skavlan, fortoner dette seg som magi. Men det er det altså ikke. Kroppen snakker hele tiden til den som kan tolke språket, og røper i dette tilfellet noe Skavlan prøver å holde hemmelig. Se klippet selv!

Speilnevroner og empati

Hva vi oppfatter av andres kroppsspråk er, som i eksemplet over, noe som kan læres, oppøves og tolkes. Men mye av det vi ser, og for så vidt også sanser for øvrig, tolkes ubevisst av hjernen. Forskning på tolkning av sanseinntrykk er (også) knyttet til forståelsen av hjernens speilnevroner. Disse nevronene ble oppdaget på midten av 90-tallet av en gruppe italienske forskere som studerte hjerneceller hos makak-aper. De hadde festet elektroder til separate hjerneceller hos apene, og observerte hva slags stimuli som skulle til for at hjernecellene «fyrte», dvs. ga elektriske signaler videre til andre celler. Cellene fyrte når apene gjorde enkelte bevegelser, som å forsyne seg med mat. Handlingen satte altså i gang en reaksjon i apenes hjerne. Denne nevrologiske responsen er en del av hvordan apene husker og lærer. Men så skjedde det noe uventet: Ved en tilfeldighet oppdaget forskerne at de samme nevronene også fyrte når apene så forskerne forsyne seg med mat, mens de satt helt i ro selv! Det å se en annens bevegelse vekket samme reaksjon i deler av hjernen som om de hadde utført bevegelsen selv. Bevegelsen hos forskeren ble speilet i apens hjerne, derav navnet speilnevroner.

Speilnevroner ble oppdaget hos makak-aper. Foto: www.pixabay.com

Oppdagelsen av speilnevroner hos apene satte i gang forskning på andre dyr, og det ble bekreftet at nevronene er utbredt hos pattedyr. Det er vanskelig å gjøre samme forsøk på mennesker, da man nødig vil inn med slike elektroder i våre hjerner. Men forskning med både ulike typer skanning og forsøk på epilepsi-pasienter, der man uansett var inne i hjernen med elektroder, tyder på at vi også har slike nevroner, og i ulike deler av hjernen. Det kan se ut som om våre nevroner er «smartere», mer fleksible og mer utviklet enn apenes. Men hva betyr disse nevronene for vår kommunikasjon med hverandre? Forskning på speilnevroner gir kanskje bare noen svar, men har vært et viktig ledd i forståelsen av menneskelig atferd.

Vi er flinke til se, huske og deretter gjenta andres handlinger. Dette gjør oss i stand til å lære fort sammen med andre, og det gjør oss i stand til å hoppe over en del «prøve-og-feile-famling» før vi kan løse motoriske oppgaver. Men kanskje vel så viktig: Vi er i stand til å forstå andres opplevelser og ønsker! Vi kan sette oss inn i andres situasjon bare ved å observere dem, og vi kan delvis oppleve det en annen opplever av smerte og glede. Kanskje har du sett et barn falle av sykkelen og opplever umiddelbart en form for fysisk smerte selv? I så fall har du empatiske evner. Speilnevronenes rolle er en del av evnen vi har til å sette oss inn i andres situasjon, og om vi vil, påvirke vår handling. Det er forskning som tyder på at autister har skader på eller mangler speilnevroner, og dermed ikke kan føle eller oppleve slik andre gjør. Noen speilnevroner kan være spesialiserte til å gjenkjenne ansiktsuttrykk og kroppsspråk hos andre og bidrar til å oppfatte hva den andre ønsker eller har som intensjoner. Mennesker med Asperger syndrom, som for eksempel rollefiguren Saga Norén i tv-serien Broen, ser andres opplevelser, men kan ikke sette seg inn i dem selv. Imidlertid kan de lære hva som er akseptert oppførsel eller reaksjon og kan vise sympati, selv om de ikke opplever en empatisk reaksjon selv.

Kanskje har du sett et barn falle av sykkelen og opplever umiddelbart en form for fysisk smerte selv? I så fall har du empatiske evner. Illustrasjonsfoto: colourbox.no

Mennesker versus andre pattedyr

Så mot slutten: Hvor spesiell er egentlig menneskelig kommunikasjon? Jeg har tidligere skrevet artikkelen Kan dyr snakke? Spørsmålet er retorisk, og svaret er «Ja!» Alle dyr kommuniserer, enten via lukt, hørsel, syn eller berøring. For mange dyr er kroppsspråket vel så viktig som lukt og lyder. Ofte er dette et universelt språk som dyrene forstår på tvers av arter. Dette språket kan vi mennesker til en viss grad lære oss. Vi vet alle hvor variert haleføringen til hunder kan være. En logrende hund kan vise glede, men uttrykker noe annet når den «går med halen mellom beina». Hunder har et bredt spekter av positurer med kropp, hale og ører som signaliserer til andre dyr – og mennesker. La oss si at du treffer en hund for første gang og hunden vender hodet bort og slikker seg rundt munnen eller gjesper. Du prøver kanskje å være blid og skape god kontakt ved å se den i øynene og smile. Da kan ting gå galt! Hunden viser usikkerhet og unnvikelse, mens den oppfatter dine signaler som aggresjon og dominans.

En hund som gjesper kan være usikker. Foto: www.pixabay.com

Tilsvarende viktig er det å tolke kroppsspråk om vi møter en elg i skogen. Når elgen ser rett på deg med reist hode og stående ører, har den ikke bestemt seg for om den skal flykte eller bli stående. Da har du sjansen til å trekke deg rolig unna. Når elgen reiser bust, holder hodet lavt og legger ørene flatt bakover, må du straks fjerne deg. Elgen vurderer å angripe. Skraper den med forbeina og snøfter er det all mulig grunn til å tro at den er både redd og sint og kan være farlig. Slike signaler skjønner de fleste arter som naturlig omgås i naturen; de er medfødt, mens vi mennesker i stor grad må lære dem.

En av de vanligste og mest problematiske misforståelsene om evolusjon er at det er den «sterkeste som overlever», noe som fører til holdningen om den «sterkestes rett i kampen om tilværelsen», også blant mennesker. Det er den som er best tilpasset til å kunne 1) beskytte seg mot farer, 2) utnytte de tilgjengelige ressursene og 3) skaffe seg en partner, som kan spre flest mulig av sine gener videre til neste generasjon. Hensikten med all kommunikasjon i dyreverdenen er ledd i å beskytte seg mot fiender, i forbindelse med ernæring eller forplanting. Evnen til både å sende og motta signaler mellom individer er viktige mekanismer i evolusjonen.

Dyrenes kroppsspråk har mange likheter med vårt eget. Aper kan gi hverandre klemmer, plukke og stryke på hverandre og gi hverandre trøst og omsorg. Det er påvist speilnevroner hos en rekke arter, noe som kan tyde på at dyr også kan vise empati for hverandre. Umiddelbart kan vi tro at vi er alene om å formidle abstrakte ting, altså noe som ikke kan sanses eller pekes på, eller noe som skjer et annet sted eller tid. Selvsagt er vi bedre på dette enn dyr, men f.eks. honningbienes dans ser ut til å fortelle om pollenforekomster langt unna, og «abstrakt» informasjon om hvordan andre individer kan finne dem.

Vi må vise hvordan vi har det, hva vi føler og opplever, slik at andre individer kan reagere. Som i dyreverdenen, vil adekvat kommunikasjon og reaksjon være en fordel både for individet og for arten; i vårt tilfelle altså menneskeheten. Kroppsspråket til dyr og mennesker har mange fellestrekk, men minst en grunnleggende forskjell er det likevel. Mennesker kan bruke språk, både det verbale og kroppslige, for å «lyve», dvs. med overlegg å ville forlede andre. Gjør du det benytter du deg av en evne som ser ut til å være unikt for mennesket.

Bevissthet om ditt eget kroppsspråk

Økt kunnskap om blant annet kroppsspråk, både det normale og alle mulige avvik, vil gjøre det lettere for oss å samhandle. Blir du litt flinkere enn andre til å kontrollere ditt eget kroppsspråk og tolke andres kan det kanskje gi en fordel i «kampen om tilværelsen». Kanskje det gjør deg i stand til å bli tryggere på deg selv eller at du blir gladere? Kanskje du kan avsløre andres hensikter og unngå farer? Kanskje du lettere kan velge hvem du bør dele livet med? Eller: Du kan slå deg opp som tankeleser og magiker!

Referanser

Dragland, Åse (2016). Kroppen snakker. Oslo: Flux forlag
Strømme, Alex (2012). Kan dyr snakke? Naturfag 2012(1). – eller: naturfag.no/kan-dyr-snakke
YouTube: Søk på «Richard Wiseman» og «Skavlan»
YouTube: Søk på «Mirror neurons» og «The Empathic civilisation»

Denne artikkelen er henta frå Naturfag 2/17. Utgåva har temaet språk og kommunikasjon.

Abonnement på Naturfag er gratis, og kan bestillast frå post@naturfagsenteret.no.