Læreren som «entertainer» i naturfaget

Hva betyr det å underholde? Skal læreren være gjøgler? pixabay.com

Lærerens rolle er å legge til rette for læring! Ja – det er vi enige om, men der slutter kanskje også enigheten? Jeg har ofte hørt lærere si: «Vi er jo i underholdningsbransjen», og dermed er diskusjonen i gang. Hva betyr eller innebærer det å underholde? Er det å være gjøgler? Er det viktig, og ofte bare nok, å skape god stemming? Oppskriften på en god time, god undervisning og en god lærer finnes ikke, heller ikke i denne artikkelen. Jeg skal her likevel slå et slag for undring som didaktisk veiviser for å legge til rette for læring i naturfaget. Undringsskaping kan låne elementer fra underholdningsbransjen. Jeg gir ingen trylleformel, men vil sette navn på noen (kjente) elementer som jeg har tro på som viktige i all undervisning.

Lesere av Naturfag har kanskje blitt kjent med 5E-modellen (se naturfag.no/5E). Modellen tjener som hjelp til å strukturere utforskende arbeidsmåter i naturfag. Slike arbeidsmåter skal hjelpe eleven til å skape mening ut i fra sin forståelse for et tema, som så blir utfordret gjennom hypotesedannelse og hypotesetesting. En fase i denne modellen er engasjerefasen. Lærerens rolle er her å engasjere elevene ved blant annet å motivere og skape undring og interesse og på den måten danne et læringsbehov hos elevene. Særlig i denne fasen mener jeg det er naturlig å se sammenhengen mellom underholdningsbransjen og læring. Kan vi så godta at undring er et godt utgangspunkt for motivasjon, som igjen er en viktig premiss for læring? Kan en forelesning da virke som impuls til undringsprosessen?

I forskningsprosjektet SPACE ME om mennesker og vårt forhold til verdensrommet, ble det avdekket at mennesker, både ungdom og voksne, har ulike typer undring:

• Naturfaglig undringsmåte: Tar utgangspunkt i fakta-undring; hva man vet og hva man vil vite mer om. Det meste av denne undringen finnes det svar på.
• Estetisk undringsmåte: Beskrives ofte i sanselige termer; hva man føler, naturopplevelser, frykt, glede og fascinasjon. Undringen trenger ingen svar, og kan endre karakter, gjerne i løpet av kort tid.
• Eksistensiell undringsmåte: Beskrives med hva man tror på; Gud, liv etter døden, uendelighet, meningen med livet og framtiden. Dette er undring (de fleste) aldri får svar på.
• Kunstnerisk undringsmåte: Hvordan undring kan omsettes i andre/ulike uttrykk; ved å lage film, bilder, musikk og drama. Denne typen undring kan transformeres eller realiseres om man ønsker.

For å vekke, og/eller utvikle, undring kan vi som naturfaglærere åpne opp for sammensatte måter å gjøre det på. Vi kan kombinere vitenskapsfaget med elementer fra kunstfagene og etikken. En samlebetegnelse for det jeg vil fram til er «estetisk tilnærming til læring» eller kanskje heller sansebasert læring. Undringen må provoseres fram ved at den berører – via sansene – noe vi kjenner fra før, pirrer fornuft- eller rettferdighetssansen og dermed gjør at vi ønsker å finne ut mer om et emne for så til slutt å kunne handle, endre holdning eller tenke annerledes. Jeg har vært så heldig å være i slike situasjoner der jeg har vært «agent» for denne prosessen. På neste side gjengir jeg en e-post jeg fikk noen tid etter at jeg hadde holdt en forelesning til mine studenter om sansebasert læring.

Ok – jeg nådde fram til i hvert fall én student denne dagen. Men var det noe fra denne anledningen som kan overføres til andre og til andre situasjoner? Gjennom SPACE ME-prosjektet ble det gjort en analyse av forelesningen og hvordan den virket på tilhørere. I analysen kom det i og for seg ikke fram noe som ikke har vært kjent siden Aristoteles satte retorikken i system, men det var nytt for meg! Og, vel så viktig, jeg lærte at retoriske grep og dramaturgi kan læres. Du kommer ikke til å lese mye om retorikk i denne artikkelen, men jeg skal gjengi noe jeg selv mener er sentralt.

En retorisk femkant består av sender, emne, tilhører, situasjon og språk. Med språk menes her den eller de modalitetene som man har til rådighet. Disse kan blant annet være tekst, tale, bilder, video, lyd, lukt, modeller, berøring eller bevegelse. Det må være en klar kopling mellom elementene. Du som lærer må ha kontroll over dem, og være observant på følgende:

1. Å fange tilhørernes oppmerksomhet
2. Å skape troverdighet
3. Å skape energi

Rekkefølgen av disse punktene er ikke tilfeldig. Det å fange oppmerksomheten er en forutsetning for troverdigheten foreleseren viser. Uten oppmerksomhet og troverdighet blir energien som foreleseren eventuelt tilfører bare støy. I denne sammenheng er kairos viktig; å gripe øyeblikket, og å komme med rett uttrykk til rett tid. Aptum er et annet sentralt retorisk begrep, dvs. indre og ytre tilpasning; både innhold, utforming og utførelse må være tilpasset situasjonen og publikummet.

Det som er beskrevet over er selvsagt lettere å skrive enn faktisk å gjennomføre. Likevel har jeg hatt nytte av å være bevisst de tre punktene, og for å omsette dem til praksis har jeg benyttet meg av noe som faktisk likner en oppskrift:

Underholdningsindustriens bruk av dramaturgi for å fenge publikum kan støtte opp under forelesningen som undringsskaper. Dramaturgi handler om å komponere formen til en formidlingssituasjon. Det finnes ikke én dramaturgi som er korrekt. Riktignok har den aristoteliske, eller klassisk greske, oppbygningen av forestillinger (dramaer) vist seg å være ganske bestandig mot forandring, og noe som underholdningsindustrien ofte er tro mot. Moderne «Hollywood- dramaturgi» følger langt på vei Aristoteles’ dramaturgi.

En forelesning kan ha mye til felles med en teaterforestilling, i den forstand at det er vanlig at en person fører ordet foran et publikum som i hovedsak sitter stilltiende. En forelesning trenger slettes ikke være slik, men realiteten er ofte at forelesninger foregår i rom med fysiske rammer, f.eks. faste seter i rader, som setter føringer for undervisningen.

Den klassiske greske oppbygningen av en forestilling kan følges den dag i dag. Colourbox

Oppbygningen til en klassisk forestilling, og også forelesningen jeg refererer til over, er som følger: vignett – anslag – fordypning og konfliktopptrapping – klimaks – oppløsning og konfliktløsning – avslutning (og konklusjon). I gjennomføringen kan man benytte følgende dramaturgiske grep:

1. Anslag
2. Bakoverpek og frampek
3. Variasjon
4. Overraskelser og provokasjoner
5. Rytme

I tillegg vil jeg legge til foreleserens bruk av kropp og stemme. Med dette mener jeg en aktiv bruk av både kropp og stemme som foreleserens dramaturgiske omdreiningspunkt for å drive forelesningen eller undervisningen framover. Dette går utover det man ofte omtaler som kroppsspråk og stemmebruk, og inkluderer plass og bevegelse i rommet og effektfull, ofte bevisst, bruk av gester og tale.

Å skape, og å holde, en «undringsforelesning» er en kreativ prosess. Intuisjon, skaperglede og skaperkraft er elementer som virker sammen med de planlagte, faglige kunnskaps- og erfaringsbaserte elementene. Jeg mener at kunnskap om sanselige, multimodale og dramaturgiske elementer er sentrale for både å kunne skape og utvikle undring hos elevene.

Til slutt vil jeg peke på en del av den større historien som min fortelling er en del av. Ungdom og ungdomskultur gjennomgår hurtige og store forandringer gjennom stadig mer multimodalitet og globalisering. Unge mennesker tilegner seg sin personlige dannelse og sin estetiske kompetanse i kontakt med digitale og sosiale medier. Forventningene til forelesningen er farget av denne kunnskapen, og derfor utfordres jeg som foreleser til å gå i dialog med ungdomskulturen. Kjennskap til ungdomskultur, og bruk av ungdommens egne uttrykks- og væreformer kan gjøre dem mer motiverte. Undervisningen blir rett og slett mindre kjedelig og lettere å relatere til deres eget liv. Vi forsket på elever og studenter i SPACE ME-prosjektet og fant at forelesningen jeg refererer til over, «traff» dem ganske godt. Bruken av de multimodale virkemidlene var en av grunnene til det. Slike virkemidler skal benyttes for å forsterke det faglige innholdet i en forelesning. De er med på å skape mening.

I denne artikkelen har jeg argumentert for at naturfaglæreren skal skape undring hos elevene. Grunnen til dette er at undring kan være en forutsetning for å skape mening. Meningsskaping er, etter min mening, synonymt med læring. Endelig – skal naturfaglæreren også være en underholder? Når jeg nå sier JA! så er det med de premissene at underholdningen tjener hensikten: å legge til rette for læring.

Referanse

Østern, T. P. og Strømme, A. 2014. Sanselig didaktisk design – SPACE ME. Fagbokforlaget, Bergen

Denne artikkelen er hentet fra Naturfag 1/17. Utgaven har temaet "Kreativitet i naturfag".

Abonnement på Naturfag er gratis, og kan bestilles fra post@naturfagsenteret.no.