Den estetiske erfaringens plass i naturfag

Fra Ernst Haeckels "Kunstformen der Natur". I barns umiddelbare omgang med naturen og naturens fenomener er deres nysgjerrige deltakelse ledsaget av både vitebegjær, sanseerfaring og opplevelse av mening. Dette er opplevelser som henger så nært sammen at de vanskelig lar seg skille. Når barna begynner på skolen, opplever de imidlertid at det sanne og det skjønne, det tenkte og det erfarte blir ulikt vektlagt i ulike fag. Hva er det som gjør det så vanskelig å undervise et naturfag som omfatter alle disse aspektene? Hvilke fordeler kan naturfaget ha av aktivt å vektlegge estetiske erfaringer i undervisningen?

Sanselige naturerfaringer

Det er mye som tyder på at estetiske dimensjoner av naturfag er et felt av økende interesse. Et eksempel i så måte er antologien Exploring Emotions, Aesthetics and Wellbeing in Science Education Research av Bellocchi mfl. fra i år. Det at estetikk her sidestilles med følelser og velvære gjenspeiler den gjengse oppfatningen av det estetiske som noe forbundet med subjektive forestillinger. Interessen kan kanskje også være uttrykk for naturfagets behov for å søke kontakt med andre fag. I Meld. St. 28, Fag – Fordypning – Forståelse, er flerfaglighet og bærekraftig utvikling kommet inn som prioriterte temaer for å skape bedre sammenheng mellom undervisningsfagene. Men en leter forgjeves etter forbindelser mellom estetiske fag og naturfag. Begrepet «estetisk» forekommer 22 ganger i forbindelse med «[praktiske og] estetiske fag» og én gang i kombinasjonen med etikkfagene. I tillegg nevnes begrepet en gang til: «I et fag som musikk lærer elevene å formidle følelser gjennom estetiske uttrykksformer». Dette vitner om en snever forståelse av den estetiske erfaringens betydning for andre fag enn de praktisk-estetiske.

Ordet «estetikk» kommer fra gresk «aisthesis» og betyr noe slikt som sanseiakttakelse eller sansning. I dag brukes begrepet som oftest i betydningen «vitenskapen om det vakre», mens adjektivet «estetisk» viser hen på egenskaper (som elegant, attraktiv, vakker, skjønn) til en iakttatt gjenstand. I Aesthetica fra 1750, grunnsteinen for estetikk som filosofisk disiplin, hevder Alexander Baumgarten at estetikk dypest sett dreier seg om å anerkjenne sansning som en genuin evne til erkjennelse. Baumgarten setter en form for vitenskapelig logikk opp mot kroppens logikk, og tenkningens kunnskap opp mot intuitiv, personlig kunnskap. Disse to formene for logikk danner til sammen det hele menneske; de virker på sitt mest fruktbare når de virker sammen.

Begrepet «estetisk læring» blir gjerne brukt om læringen som skjer i de praktisk-estetiske fagene. Men er det innholdet i undervisningen som er estetisk (musikk, håndverk, dans, drama) eller er det måten å undervise på? Dersom estetisk læring forstås som en anvendelse av estetisk erfaring som implisitt del av læring i faget, kan en tenke seg at flere skolefag «estetiseres». Det er i denne betydningen jeg vil argumentere for et estetisert naturfag. I den tyske tradisjonen snakker en om «estetisk dannelse» som kulturell allmenndannelse. Grunntanken her er at kunst skal og bør være del av det opplyste menneskets grunnleggende (ut-)danning. Likevel ser en også her sjelden eksempler på at læring av estetiskallmenne ferdigheter skjer i andre fag enn nettopp i kunst- og musikkundervisningen.

Å gjøre en estetisk erfaring

En estetisk erfaring kan forstås på flere måter. Det kan være en ren sanseerfaring, altså den type erfaring du får når du fører hånden over en ru treoverflate. Det kan også bety å ha en erfaring av det vakre, som når du hører den myke tonen til en svarttrost. For John Dewey er en estetisk erfaring først og fremst en bestemt form for sensibilitet overfor sammenhengen i verden. I Art as Experience begrunner Dewey et skifte av perspektiv fra estetisk erfaring av objekter til estetiske handlinger. Som handling kan en estetisk erfaring integrere mennesket med dets omgivelser. Erfaringen av relasjonen mellom selv og omgivelse er estetisk i den grad «menneske og omgivelser samarbeider om å danne en erfaring i hvilken de to er så fullstendig integrert at hver av dem forsvinner»¹.

I dette perspektivet er en estetisk erfaring ikke bare en erfaring av det skjønne, den er ei heller utelukkende knyttet til kunstopplevelser. En estetisk erfaring innebærer å føle seg ett med, i harmoni med. Dersom det estetiske reduseres til kun et spørsmål om det vakre i kunsten og i naturen (eller for den saks skyld i et vitenskapelig bevis), er det fare for at den estetiske erfaringens inkluderende dimensjon blir oversett. For læreren i naturfag er det ikke nok å benytte estetisk vakre objekter. I Deweys ånd kan læreren fremme elevers estetiske handlinger ved å oppøve sanseerfaringer som grunnlag for deltakende involvering i verden. Når en betrakter litografiene til Ernst Haeckel (1834–1919), blir en slått av naturfenomenenes vakre former og harmoniske proporsjoner. På hans tid fantes det ikke fotografering, så tegning og maling var en mye brukt dokumentasjonsform blant naturforskere. Visuell formgivning var den gang en naturlig del av biologifaget, og idealet var minst mulig personlig tolkning og mest mulig naturtro gjengivelse av objektene. Haeckel selv så biologien som på mange måter beslektet med kunsten. Hans egen kunstneriske begavelse ble vekket først og fremst i arbeidet med havorganismer. Det var Kunstformen der Natur (1899–1904) som gjorde denne siden av naturforskerens arbeid allment kjent. Særlig anerkjennelse har han fått for gjengivelsene av plankton (og da særlig radiolarier) og maneter (se illustrasjoner).

Kunst møter naturfag

Fra Ernst Haeckels "Radiolarien". Haeckels bruk av illustrasjoner i arbeidene sine var antakelig ikke motivert av et ønske om å føre kunst og naturfag sammen. Dette var for ham og hans samtidige en naturlig måte å fremstille forskningsresultatene på. I dag viser flere undersøkelser en positiv læringseffekt når kunst dras inn i naturfag. Bruk av tegning i naturfaget forsterker bl.a. elevers evne til observasjon, samt at deres estetiske erfaringer av fenomener blir rikere.² Her blir det estetiske ikke bare relatert til kunst, men også til elevers evne til rik erfaring og meningsdannelse i naturfag. Det å undervise et kunstnært naturfag gir elevene muligheter for å utfolde estetiske erfaringer, noe som forutsetter et læringsklima som åpner opp for sanselige erfaringer og kreativ deltakelse.³

Ferdigheter opparbeidet i kunstundervisning kan ikke direkte overføres til naturfaget. Kunstnerisk kreativitet i for eksempel uttrykksform kan ikke uten videre benyttes i (kreativ) problemløsing. I en langtidsstudie over fem år viser musikkviteren og musikkpedagogen Bastian at å øve musikalske ferdigheter riktignok fører til en klar forbedring av elevenes sosiale kompetanse, men ikke til bedre resultater i fag som naturfag og matematikk.⁴ Dette betyr ikke nødvendigvis at det ikke finnes en positiv sammenheng mellom kunstfag og naturfag, men det indikerer at ferdigheter oppøvd i adskilte fag ikke uten videre lar seg overføre til andre fag. Løsningen kan være mer bruk av flerfaglig prosjektarbeid hvor ferdigheter utvikles i en meningsfull sammenheng og hvor naturfag- og kunstlærere samarbeider om en estetisk naturfagundervisning.

Når utforskende arbeidsmetoder i stigende grad brukes i naturfagundervisningen, blir det lagt mer vekt på åpen utforskning. Elevers utforskning blir gjerne en eller annen form for «styrt» åpenhet, noe som kan få en til å spørre: Blir observasjon brukt som pedagogisk redskap for liksom-åpent å undersøke det som allerede er blitt definert? Når det gjelder å anerkjenne åpenhet som genuin kilde til erkjennelse, har naturfaget mye å lære av kunsten. Åpen utforskning er viktig i naturfag fordi den fremmer estetisk erfaring som gir elevene muligheter til å oppleve verden på en ny måte.⁵ Det å være «open-minded» blir også fremhevet som en sentral egenskap i utdanning for bærekraftig utvikling. For å kunne bygge veier frem mot en bærekraftig fremtid, trenger elevene en åpen holdning og et skapende blikk.

Tegning i det kreative rom

Det å tegne er mer enn objektivt å gjengi former og farger av et tredimensjonalt legeme. Haeckel ble i sin tid beskyldt for å fremstille sjøstjerner, plankton og andre havorganismer litt for symmetriske og litt mer formlike enn det de i virkeligheten var. Her har Haeckel fremstilt organismene slik han så dem. Lignende erfaringer er gjort i arbeid med maling og tegning i biologiundervisningen.⁶ Den plantearten elevene skal fremstille er gjenkjennelig i alle tegningene, men ingen av tegningene er helt like. Hver enkelt tegning har et personlig uttrykk som sier noe om planten og om den som holdt blyanten. Bildene bærer slik elevenes individuelle signatur.

I kunst- og musikkundervisningen er det en selvfølge at estetisk iakttakelse skal oppøves og forfines. Tenk bare på skolering av iakttakelsesevnen i kunstundervisning og hørelære som del av musikkundervisningen. Dette er ekspertiser som naturfaglærere kan nyttiggjøre seg i et flerfaglig samarbeid med kunstlærere, f.eks. i biologidelen av naturfaget, eller med musikklærere i et tema som lyd. Dette er aktiv bruk av sansene gjennom å vende seg mot det estetiske materialet. Det som trengs for at samarbeidet skal bli en positiv erfaring for elever, er at styrken til begge fag – både kunstog naturfag – blir betont og verdsatt.

Bruk av estetiske erfaringer i naturfag gjennom inkludering av kunst-basert undervisning kan balansere fagets ofte ensidige vektlegging av teoretisk forståelse. Å øve virkelig åpenhet representerer en utfordring i en fasitkultur som preger (i det minste deler av) naturfag- og matematikkundervisningen. Er ikke nettopp en åpen holdning – til undersøkelsestemaet, til undersøkelsesmåten og til uttrykksformen – en forutsetning for elevers kreative utfoldelse?

Forståelse – sanselighet – mening

I naturfaget skal elevene bli kjent med naturvitenskapens egenart. Elevene skal også få en fordypet forståelse av og forbundethet med verden omkring dem. For at naturfagets arbeid med representasjonsformer skal være betydningsfullt for elevene, er det avgjørende at elevene er sikre på hva representasjonene skal representere. Det er en forutsetning for meningsfull læring at elevene har en personlig forståelse av og berøring med den naturen naturvitenskapen skal si noe om.

Kanskje vi bør slutte å snakke om hvorvidt kunst fremmer naturfaglig læring og heller begynne å utforske det mangfold av måter som kunstaktiviteter kan bidra til elevers opplevelse av mening i naturfag.² Like fullt må noen fordommer overvinnes og flere praktiske klasseromserfaringer gjøres for at elevene skal oppleve naturfag som et estetisk fag. Også fra politisk hold trengs retningslinjer og støtte til et flerfaglig initiativ som omfatter kunst og naturfag. Jeg ser frem til å lese den stortingsmeldingen fra Kunnskapsdepartementet som har følgende anvendelse av begrepet estetisk: «I et fag som naturfag lærer elevene å forstå og artikulere naturens lovmessigheter og verdsette naturens verdi gjennom estetisk erfaring og estetiske uttrykksformer.»

Ta gjerne kontakt med meg på e-post: edvin.ostergaard@nmbu.no

Fotnoter

1 Dewey, J. (2005). Art as experience. London: Penguin Books.
2 Jakobson, B. og Wickman, P.-O. (2008). Art in science class vs science in art class: a
Study in Elementary School. Education & Didactique, 2(3), 141–157.
3 Girod, M., Rau, C. and Schepige, A. (2003): Appreciating the beauty of science ideas:
Teaching for aesthetic understanding. Sci. Ed., 87, 574–587.
4 Bastian, H. G. (2000). Musik(erziehung) und ihre Wirkung. Eine Langzeitstudie an
Berliner Grundschulen. Mainz: Schott.
5 Pugh, K. J. & Girod, M. (2007). Science, Art, and Experience: Constructing a Science
Pedagogy from Dewey’s Aesthetics. Journal of Science Teacher Education, 18, 9–27.
6 Jolly, L., Slåttli, S. og Boeckel, J. van (2011). Biologi, bilder og bærekraft. Norsk Pedagogisk
tidsskrift, 4, 299–313.

Denne artikkelen er hentet fra Naturfag 1/17. Utgaven har temaet "Kreativitet i naturfag".

Abonnement på Naturfag er gratis, og kan bestilles fra post@naturfagsenteret.no.