Aldersbestemmelse av mennesker

Nå var da heller ikke levealderen så høy i eldre tider. Med manglende sykdomsforståelse og uten gode legemidler er det ikke underlig at gjennomsnittsalderen var omtrent det halve av hva den er i dag, altså rundt 40 år. Arkeologene som graver opp skjeletter fra fortiden, kan ved å undersøke disse anatomisk og antropologisk bidra til å gi oss en større forståelse av gamle dagers levesett og helsetilstand. Ikke bare kan gjennomsnittsalderen bestemmes, men like mye kan undersøkelsene fortelle oss om den høye spedbarnsdødeligheten. Den var et faktum i tidligere tider, da infeksjoner var mye utbredt og hvor manglende medisiner og forståelse av spedbarnsernæring tok livet av mange.

Ill.: colourbox.no

Men det er jo ikke bare i historisk perspektiv vi ønsker å vite noe om dette. Også politiet gjør bruk av aldersbestemmelser for å kunne identifisere en person. Det kan være funn av mennesker som er omkommet på en eller annen måte, og hvor ytre trekk ikke er tilstrekkelige for å finne ut hvem dette var. Og ikke minst har det i de senere år blitt aktuelt med aldersbestemmelse av levende personer – unge innvandrere der alderen er usikker.

Utviklingen av skjelettet

Hvordan gjøres nå dette i praksis? Da må vi vite litt om hvordan skjelettet utvikler seg fra barn til voksne. Vi trenger en liten forelesning i anatomi!

Enkelt sagt begynner skjelettet vårt å dannes av bindevev når fosteret er 1½–2 måneder gammelt og bare måler en snau centimeter. Med samtidig utvikling av hjerte-kretsløpssystemet føres kalksalter til denne lille «kroppen», noe som jo er nødvendig for at et ordentlig skjelett av ben skal kunne anlegges og utvikles. Pussig nok er det to måter skjelettet dannes på. Mesteparten av hodeskallen og de to kravebena anlegges ved at det embryonale bindevevet går direkte over til å bli ben («direkte» forbening). I resten av skjelettet er det ikke slik. Der må bindevevet først bli til brusk, som så igjen blir til ben. Det kaller vi «indirekte» forbening. Hvorfor det er slik, vet vi ikke. Kanskje er det et ledd i menneskets utvikling? Kanskje et trinn videre i utviklingen hos primatene, siden enkelte primitive dyr – f.eks. haiene – jo ikke har hatt behov for å utvikle bensubstans, men fremdeles lever godt med et bruskskjelett.

Det er i hovedsak den indirekte forbeningen som – sammen med tannutviklingen – brukes til aldersbestemmelser. Siden bindevevet utvikler seg til brusk som en «mellomstasjon», vil vi altså på et visst tidspunkt ha et bruskskjelett (nesten slik som haiene)! Rundt hver av disse «bruskknoklene» sitter det igjen en liten rest etter det opprinnelige bindevevet. Det har evnen til å danne ben! Nå dannes det først et benrør rundt «bruskknokkelen», mens ledd-endene fortsatt bare er av brusk. Etter hvert vokser det blodkar inn i disse leddendene og fører med seg kalksalter inn i brusken. Det danner seg benkjerner (epifyser) inne i bruskendene (se figur under). Både benkjernene og benrøret vokser, men de forbinder seg ikke direkte med hverandre. En rest av den opprinnelige brusken blir liggende som et «lim» mellom dem, med form som en skive. En slik bruskskive (epifyseskive) er rørknokkelens vekstsone. Den danner nytt ben og sørger for at benrøret vokser i lengde. Knokkelens tykkelse ivaretas av bindevevet utenpå. Denne prosessen styres av et veksthormon fra hypofysen, som er en del av hjernen. Så lenge veksthormonet dannes, blir det dannet stadig nytt ben av de fornybare epifyseskivene, og kroppshøyden øker.

Skjematisk utvikling av en rørknokkel.  

Vurderingen av røntgenbildet

På et visst tidspunkt reduseres denne hormonproduksjonen. Epifyseskivene danner ikke lenger nytt ben, og de fornyer seg heller ikke. De blir selv til ben og kommer ikke lenger til syne på et røntgenbilde. Vi har dermed nådd vår fulle kroppshøyde, og er blitt «voksne». Vanligvis skjer dette i løpet av 18–20-årsalderen.

Nå er det imidlertid ikke slik at alle knoklene i kroppen slutter å vokse samtidig. Epifyseskivene lukker seg (dvs. forbener) til litt forskjellig tidspunkt. Noen forbener allerede i småbarnsalderen, mens andre holdes åpne til langt ut i 20-årene (se bilde under).

Røntgenbilde av hendene til en 6-åring. Legg merke til vekstsonene (epifyseskivene, se pil) på både fingerknoklene og på underarmsbena. Ikke alle håndrotsknoklene er ferdig utviklet. Foto: Antropologisk samling, Universitetet i Oslo

Når vi nå erfaringsmessig kjenner tidspunktet for anlegget av benkjernene i epifysene, samt for lukningstidspunktet av epifyseskivene, og tannutviklingen, så kan alt dette til sammen bidra til å gi oss et ganske nøyaktig inntrykk av vedkommendes alder. Er for eksempel en benkjerne i en håndrotsknokkel anlagt, mens den ennå mangler i en annen, kan man si at vedkommende er mellom så og så mange år gammel. Siden det er et visst slingringsmonn og usikkerhet forbundet med dette, bruker vi helst uttrykket «alders-vurdering», og ikke «aldersbestemmelse», når vi bedømmer slikt.

Eksempler på epifyselukningen i de forskjellige delene av skjelettet. Tallene angir omtrentlige alderstrinn.

Aldersvurderinger kan selvsagt også gjøres på voksne individer, men da på en litt annen måte, og med større unøyaktighet, siden det jo ikke lenger finnes åpne epifyseskiver. Regelen er at nøyaktigheten avtar med økende alder. Mens vi kan angi alderen med 1–2 års nøyaktighet på skjelettet til et lite barn, kan usikkerheten øke til 10–20 år ved undersøkelse av gamle menneskers skjeletter.