Tid og tidsmåling

Solur i Vigelandsparken. Ill.: colourbox.no

Å holde orden på året – kalendere

Solen og månens gang over himmelen, døgnet og årstidsvekslingen må ha vært det første menneskene brukte til å måle tid. Allerede 4000 år f.Kr. utviklet egypterne en solkalender etter å ha funnet ut at jorda brukte 365 dager rundt sola. De delte året inn i 12 måneder, hver på 30 dager. Dette utgjorde imidlertid bare 360 dager, og løsningen ble å tilegne de resterende fem dagene til fem guder, som hver fikk sin fest fram til nyttår. Nå viste det seg senere at året faktisk var en kvart dag lenger – noe som blant annet førte til at keiseren i Egypt i 238 f.Kr. la til en ekstra dag hvert fjerde år.

I motsetning til egypterne brukte romerne en månekalender basert på at månen brukte 29,5 dager rundt jorda. De opererte også med et år på 12 måneder, men deres år ble bare på 354 dager. Dette førte til at årstidene flyttet på seg for hvert år, noe som måtte kompenseres ved at det av og til ble lagt til en ekstra måned. Det var derfor en stor lettelse da keiser Julius Cæsar i år 45 f.Kr. innførte den egyptiske kalenderen. Allikevel opplevde romerne etter som årene gikk at datoer forskjøv seg – vår- og høstjevndøgn falt ikke på samme tid hvert år. Årsaken var at egypterne hadde beregnet året 10 minutter for langt, og over tid ble disse få minuttene til dager. Først i 1582 ble dette rettet opp av pave Gregor den 13. Han hoppet over 10 dager i oktober for å komme à jour med den tapte tid og bestemte samtidig at det ikke skulle være skuddår i de hundreårene som ikke var delelig med 400.

Månedenes navn har vi fra romerne. De kalte dem blant annet opp etter guder (januar fra Janus, februar fra Februus og juni fra Juno) og keisere (juli fra Julius Cæsar og august fra Augustus). Men månedene etter august fikk bare tallnavn – september (7.), oktober (8.), november (9.) og desember (10.). I riktig gamle dager hadde den romerske kalenderen bare ti måneder, og året startet 1. mars. På vinteren hadde de ikke måneder. Men i det åttende århundre f.Kr. la Romas andre konge Numa Pompilius til månedene januar og februar, og siden den gang har det nye året begynt 1. januar. Dermed stemmer ikke de gamle tallnavnene lenger.

Syvdagersuken stammer opprinnelig fra babylonerne, men navnene ble endret og tilpasset norske forhold. Mandag er oppkalt etter månen og kommer fra mánadagr eller mánudagur som betyr månens dag. Ukens midterste dager er oppkalt etter norrøne guder: tirsdag er etter krigsguden Ty eller Tyr, onsdag etter Odin, som var den mektigste og viseste guden i norrøn mytologi, torsdag eller thorsdagr på norrønt etter tordenguden Tor og fredag etter Frøya eller Frigg, gudinnen for fruktbarhet og gift med Odin. Lørdag kommer av det norrøne laugardagr, som betyr vaskedag. Dagen ble i norrøn tid brukt til rituelle vaskeseremonier. I den romerske kalenderen er lørdagen Saturns dag, og har på engelsk fått navnet Saturday. Søndag har navn etter solen og kommer fra norrøne sunnundagr som betyr solens dag.

I alle kulturer har det vært viktig å holde oversikt over tid for såing og høsting, religiøse ritualer og fester – og i den sammenheng er kalenderen viktig. Den eldste kalenderen vi kjenner i Norge er primstaven – en slags syklisk evighetskalender. Den var laget i tre, der hver dag var markert med et hakk i staven og hver syvende dag gjerne uthevet. Primstaven hadde en vinterside som gikk fra 14. oktober, som ble regnet som den første vinterdagen, og en sommerside som gikk fra 14. april – den første sommerdagen. Merkedager og helligdager ble ofte markert med tegn eller stiliserte figurer som skulle vise hva som skulle markeres eller feires. Den første vinterdagen var ofte markert med en vott eller et tre uten blader – og ljå og rive viste til vår- og sommerarbeid.

Vinter- og sommersiden på en primstav. Foto: Kari Holter

Måling av tid

Måling av tid er en utfordring fordi vi ikke kan se tiden. Den kommer og den går, det merker vi – men hvordan måle noe vi ikke kan holde fast? Jo, nettopp ved å utnytte at tid er endring, har menneskene angitt og målt tiden i tusener av år. En skygge som flytter seg, vann, sand eller olje som renner, en fjær som strekkes eller strammes.

Solen har vært benyttet til tidsmåling i mange ulike kulturer. Oldtidens egyptere oppdaget at obeliskene som sto ved inngangene til templene alltid kastet skygge i samme retning og at lengden på skyggen varierte både med tid på døgnet og året. Dermed kunne de bruke soluret til både å angi tidspunkt på dagen og fastsette vår- og høstjevndøgn. Det var også egypterne som bestemte at døgnet skulle begynne ved midnatt. Dette var ikke vanlig i oldtiden, der døgnet i andre kulturer begynte ved soloppgang. Egypterne unngikk dermed at døgnet flyttet seg litt fram eller tilbake hver dag – noe som selvsagt kompliserte tidsmålingen.

Antikkens grekere fastsatte tiden etter hvor lang menneskenes skygge var. De la en stein på bakken, gikk bakover helt til steinen «lå på hodet» av skyggen og skrittet så opp avstanden til steinen ved hjelp av museskritt (en fot foran den andre). De visste at et gjennomsnittlig høyt menneske ville kaste en skygge på fire fot (ca. 1,2 m) midt på dagen og 24 fot (ca. 7,3 m) tidlig om morgenen og sent på kvelden. Dermed kunne de for eksempel avtale å møtes foran tempelet «ved 15 fot».

Solur egner seg ikke så godt i land med korte vinterdager og mørketid som i Norge. Likevel har folk brukt fjelltopper, skar og klipper som solemerker for å angi bestemte tidspunkter på døgnet, noe vi finner igjen i navn som Middagsberget og Nonsnuten (non betyr ettermiddag). Mange hadde også solmerker i vinduskarmen som ble laget ved å skjære et merke der skyggen fra vindussprossen falt når sola sto høyest.

Vannur eller klepsydra var i bruk i Egypt fra ca. 1500 f.Kr., og prinsippet var at de fylte vann i et kar med et lite hull i bunnen. Disse skulle ikke angi tidspunkt på dagen, men måle kortere tidsintervaller. Vannuret ble blant annet brukt til å begrense taletiden ved de greske domstolene. Taleren ble tildelt en beholder med 120 liter vann, og når den var tom (etter ca. 20 min.), var taletiden over. Vokslys kunne også brukes som tidsmåler. På 800-tallet bestemte den engelske kong Alfred at han ville dele inn døgnet i åtte timer til søvn og måltider, åtte timer til å styre riket og åtte timer til bønn. For å holde orden på tiden, brukte han seks vokslys som hver brant i fire timer. Lysene ble merket for hver tomme (som tilsvarte 20 min. brennetid), og ved å tenne ett lys av gangen, kunne kongen holde oversikt over tiden.

Den yngste tidsmåleren før den mekaniske klokken, er sandur eller timeglass. Fordelen med timeglasset er at det er lite og lett å ta med seg. Det ble spesielt populært til sjøs fordi det ikke ble påvirket av båtens bevegelse. Måleenheten ett glass tilsvarer 30 minutter, og en skipsvakt var på åtte glass. I England ble timeglasset brukt på samme måte som vannurene ved de greske domstolene – de ble plassert i kirkene for å begrense lengden på prekenene. Men historien forteller at ideen like gjerne fikk motsatt effekt, nemlig at presten utbrøt: «Vi tar et glass til!», snudde glasset og fortsatte å snakke.

De første mekaniske urene ble utviklet på 1300-tallet, angivelig fordi munkene trengte hjelp til å passe bønnetidene. Det tok imidlertid lang tid fra uret var oppfunnet til det ble allemannseie. Ur var sjeldne, vanskelige å holde i gang og viste ofte feil. Dessuten var de svært dyre. I byer og tettsteder ble etter hvert store klokker plassert på høye bygninger som kirketårn og rådhus til felles glede og nytte for innbyggerne. Det var ikke alltid så lett for folk å skille tid og klokke. Det fantes de som trodde at tiden ble produsert inni klokken og at hver klokke hadde sin egen tid. Det fantes med andre ord like mange tider som det var klokker, og den som eide klokken, eide også tiden.

Lokaltid – jernbanetid – tidssoner

Fram til 1800-tallet var den lokale tiden bestemt av hvor sola sto på himmelen. Det betød at når klokka var 12 i Bergen, var den allerede over halv to i Vardø! Dette levde de godt med fram til telegraf og jernbane gjorde sitt inntog. Da ble reisen raskere enn jordas rotasjon, og det ble et behov for å synkronisere tiden. I første omgang ble det innført såkalt jernbanetid for strekninger som lå langt fra hverandre i øst-vest-retningen. Det betød at tog fra Kristiania mot Drammen fulgte drammenstid, som lå fire minutter etter kristianiatid, og tog fra Bergen fulgte bergenstid, som lå 22 minutter etter kristianiatid. Det å holde styr på tidsforskjellene ble dermed en nødvendig del av det å reise – og det ble til og med utviklet egne lommeur med to minuttvisere for å hjelpe eieren med å holde oversikt.

Jernbanen skapte et behov for felles tid. Ill: colourbox.no

På 1880-tallet ble det etablert et verdensomspennende tidssonesystem, der jorden ble inndelt i 24 soner, hver på 15 grader og med en tidsforskjell på en time. Utgangspunktet for tidsfastsettelsen er nullmeridianen, som er trukket gjennom Greenwich-observatoriet og som gir den såkalte Greenwich Mean Time. Det skulle imidlertid ta hele ti års kamp før Stortinget endelig lot seg overbevise om at dette også skulle gjelde her i landet, og da med en lokal tilpasning med en felles tid for hele landet. Tidssonen følger lengdegraden 15 grader øst, og ettersom denne bare er en kort tur innom Norge – mellom Vesterålen og Bodø – betyr det at på de fleste steder i Norge vil klokketiden ligge før eller etter soltiden, og med en tidsforskjell på 1 time og 47 minutter fra øst til vest (les omTidssignal og klokketider).

Referanser

Alver, B. (1981). Dag og merke. Folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. Universitetsforlaget.
Fafner, H.H. (2010). Tidens historie. historienet.no/vitenskap
Lundmark, L. (1993). Tiden är bara ett ord. Raben Prisma.
Solem, I.H. & Reikerås, E.K.L. (2008). Det matematiske barnet. Caspar forlag.
Skoie, M. (2011). Da tiden ble normal. mn.uio.no/astro/tjenester/publikum/almanakken/innhold/tema2004.html
Stolz, G. (1993). Tiden bor ingensteder. Eide forlag.