"Jeg fant, jeg fant"- Naturfag som inspirasjonskilde til musikk

Instrumenter fra naturen. Foto: Nanna Pape

Instrumenter verden over – både folkemusikkinstrumenter og instrumenter knyttet til konsertsalen – inneholder materialer fra naturen, og naturen har til alle tider vært inspirasjonskilde for så vel «vanlige» folk som kunstnere og komponister. Går vi noe tilbake i tid, finner vi flere tilknytningspunkter mellom natur og musikk, f.eks. i gjeterlivet. Når dyra hadde lagt seg ned for å hvile og fordøye maten og barna hadde en rolig stund, kunne de more seg med å lage lyd med ting de fant i marka, så som å slå på steiner og pinner og blåse på strå, men de kunne også spille små melodier på bearbeidet materiale som seljefløyte, lur eller bukkehorn. Kanskje hadde de en «sauleggspip» i lomma, en fløyte av beinet til sauen. I Norge har det til alle tider vært laget fløyter av bein etter sau, geit, rein og elg. Dette regnes for å være blant de eldste registrerte musikkinstrumentene i verden, og er en tradisjon som holdes i hevd i Norge den dag i dag.

Ser vi på bruken av naturmaterialer i musikk, er det to forhold som gjør seg gjeldende: Noen instrumenter kan vi spille på direkte idet vi plukker dem opp fra bakken, mens andre må bearbeides litt for å bli til noe som kan fungere musikalsk: kanskje må det bores noen hull og tres tråder igjennom, kanskje må ting buntes sammen på ulike måter, eller – hvis vi er så avansert at vi vil ha fram en liten melodi – må det lages fingerhull.

Hva kan vi finne og hvordan kan vi gjøre bruk av lydgivere fra naturen når vi driver musikkundervisning? Som nevnt er det mye som kan spilles på slik det foreligger når vi plukker det opp: Vi kan blåse på et bredt og flatt gresstrå ved å holde det stramt mellom tommelfingrene. Det krever litt trening å få plassert strået riktig, men får vi først lyd, kan to personer ha en musikalsk «dialog» gående med ulike lyder og rytmer. Lyden er ganske skingrende, og i gamle dager trodde man at slik lyd kunne framkalle regn.

Slik holder jeg gresstrået. Foto: Nanna Pape

Et annet instrument er halmpipa, knyttet til skuronna om høsten. Ved å skjære en tunge i et halmstrå og blåse i den ene enden, får vi en tynn, pipende lyd. Vi kan også spille på en løvetannstilk ved å ta ca. 3-4 cm av stilken, knipe den litt sammen i enden med fingrene og blåse med trutmunn. Det blir en slags obo-aktig lyd.

Ved å åpne og lukke hånda vil klangen endres. Foto: Nanna Pape

Steiner er en annen fin lydgiver. Finner vi to steiner som gir god lyd når vi slår dem mot hverandre, kan vi leke med forskjellige rytmer.

Pinner blir også fine rytmeinstrumenter, men det kan være lurt å være litt kritisk til hvilke pinner vi vil bruke ut fra hvilken klang de gir. Her i landet har vi ikke eksotiske harde treslag som gir en god klang i rytmepinnene, så vi må nøye oss med det som tilbys av gran, furu, bjørk og andre lokale bløtere treslag. Men det hender at pinner som har ligget så lenge at barken har falt av, eller har ligget i vann, får en bedre klang enn de «ferske» vi finner rett utenfor barnehagen. Instrumentmakeren Magnar Storbækken fra Tolga sier at «synketømmer og myrtømmer har gode akustiske egenskaper», og han har f.eks laget en lur av en planke som hadde ligget i myra i over 300 år. Det er morsomt å gå på jakt etter pinner med god klang for deretter å pusse dem med sandpapir, bore et hull i den ene enden, tre en tråd gjennom og henge dem opp på en stokk. Hvis vi drar fingeren bortover dem eller rister, får vi en morsom lydeffekt som minner om regnvær. Selve konstruksjonen kan ligne litt på instrumentet «stjernedryss» eller chimes, og mange kaller derfor instrumentet en «tre-chimes» eller pinneorgel.

Tre-chimes. Foto: Nanna Pape

Kongler fra gran og furu er lett å samle, og hvis vi gnir dem mot hverandre kan de lage ulike lyder alt etter hvilket modningsstadium de befinner seg på.

Kastanjer lager ikke lyd i seg selv, men hvis du legger mange av dem i en isboks og rister, får du et fantastisk «regnvær». Det er morsomt å riste i ulike hastigheter og med ulik intensitet, og høre hvordan regnet kommer nærmere og nærmere og deretter fjerner seg igjen. Hvis vi er ved sjøen om sommeren, kan vi kanskje finne riflete skjell som gir fin lyd når vi gnir dem mot hverandre.

Kastanjer i fribee. Foto: Nanna Pape

Vi kan også bruke nøtter som vi tørker og henger sammen i en klase. Disse kan ristes på og rasles med. Vi kan altså finne fine instrumenter i naturen, men noen av lekene til barna kan også brukes som lydgivere.

Rangler er av de eldste lekene man vet om, men de er også fine musikkinstrumenter. Vi må ha en «beholder» av ett eller annet slag og så legge noe inni som gir lyd når vi rister på det. I gamle dager ble det laget rangler av tørket urinblære til gris. Man puttet erter eller små skjell i den, og det ga fin lyd. Enkelte steder brukte de luftrøret til høns eller storfugl til det samme formålet. De fylte erter i og laget er ring av luftrøret ved å stappe den tynne enden ned i den brede. Da kunne barnet både holde i ringen, bite i den og få fin lyd.

Et annet instrument er en hurre, et tynt trestykke med snor i den ene enden. Når vi svinger trestykket rundt i lufta, kommer det en dirrende, brummende lyd som varierer mellom mørk eller lys avhengig av størrelsen på trestykket. På engelsk kalles en hurre for ”bullroarer” – oksebuldrer.

Hva vi kan gjøre i barnehagen hvis vi vil ta i bruk naturen som leverandør av musikkinstrumenter? Selvsagt kan vi ta en kort innsamlingstur rett utenfor barnehagen og så spille på det vi har fått tak i. På en tur i skogen kan f.eks. en gruppe barn få i oppgave å finne pinner som gir god lyd når de slår dem mot hverandre, noen barn kan gå på stein-jakt med samme formål og en tredje gruppe kan samle tørre blader, kongler o.l. Er vi ved sjøen, kan vi finne blæretang som smeller og hjerteskjell med ribber som lager morsom lyd når vi gnir dem mot hverandre. Mange steder finnes det forskjellig typer sand, både grov og fin. Den grove kan vi putte i ulike beholdere og riste, og den fine kan vi helle i en pappeske og rotere eller dreie fram og tilbake. Med litt trening kan vi få til en flott lyd som minner om bølger. Vel hjemme igjen må instrumentene sorteres. Her er det viktig ikke bare å ha et kritisk blikk, men også et kritisk øre: Hvilke pinner gir fin klang og skal beholdes, og hvilke er helt «døde» og dermed ubrukelige? Hvilke steiner klinger best? Hvor mange hjerteskjell fant vi? Har vi nok par? Hvor mange bokser skal vi fylle med hvilken type sand? Her er det mange viktige avgjørelser som skal tas. Det må undres, diskuteres og filosoferes. Når alt grovarbeidet er gjort, kan musiseringen starte.

Barna kan sitte gruppevis i ring, hver gruppe med sitt instrument. Etter tur forteller gruppene om instrumentet sitt, hvilken farge og form det har, hvordan det kjennes å ta på, og ikke minst hvordan instrumentet klinger. Hver gruppe demonstrerer lyden for de andre. Barna og de voksne undrer seg over kontrastene: Noen instrumenter klinger sterkt og andre svakt, noen klinger lyst og andre mørkt, noen låter hardt og noen bløtt osv. Barna prøver deretter om de kan spille på instrumentet sitt på andre måter for å få frem flere lyder: Kan de f.eks. holde steinen slik at hånda kan åpne og lukke seg rundt den når de slår på den med en annen stein? Hva har det å si for klangen, tro? Og får pinnene en annen lyd hvis vi spiller på dem med endestykkene mot hverandre? Og hva skjer hvis vi slipper alle pinnene i gulvet samtidig? Hvilken effekt får vi da? Slik kan vi holde på å eksperimentere. Etter demonstrasjonen fra hver gruppe kan det være spennende å prøve å identifisere naturinstrumentene ut fra klangen alene, en slags «Kims lek». Instrumentene skjules, en lyd høres: Hvilket instrument var det? Eller identifikasjon ut fra form, der ett eksemplar av hvert instrument legges i en kasse, og barna – ved å kjenne oppi kassen uten å se – kan fortelle hvilket instrument de kjenner.

Tørket paprika. Foto: Nanna Pape Frøbelger. Foto: Nanna Pape

Jeg fant, jeg fant. I tillegg til de vanlige lydgiverne vi finner i naturen her til lands, har jeg ulike frøkapsler som jeg har fått tak i på reiser i utlandet, bl.a. tørket paprika fra Ungarn og ulike kalebasser fra Hellas. I en grøft i Spania fant jeg kjempestore frøbelger fra et lokalt treslag, og på et marked i Sør-Afrika fikk jeg tak i små frøkapsler som var hektet sammen til lange remser, fine til å feste på kroppen når man danser. Tilfeldigvis kom jeg til å legge noen kastanjer i en frisbee en gang, og ved å dreie på denne «sendeplaten» oppsto det et flott regnvær. Og for en stund siden fikk jeg tak i en haug brukte kamskjell fra en restaurant, flotte å bruke i undervisningen. Naturinstrumentene bruker jeg til mye forskjellig, fra å leke ganske fritt med klang, rytme og dynamikk til å lage lydlinjer, ulike komposisjoner eller lydlegge historier og eventyr. Eller jeg velger å bruke dem som rytmeinstrumenter til sang sammen med vanlige melodi- og akkompagnementsinstrumenter som gitar, piano og bass. Hvis vi har et trangt budsjett,kan en dyr guiro fint erstattes med to kamskjell, clavesrytmer kan spilles på pinner og steiner, og lyden av maracass kan vi få fra tørkede frøkapsler eller nett med hasselnøtter.

Vi finner de fleste instrumentene når bakken ikke er dekket av snø og is, men selv om det er vinter, kan vi gå på lydjakt i barnehagen. Lyden av is og snø kan være spennende å forholde seg til, særlig hvis barnehagen har en opptaker slik at barna kan høre på lydene sine etterpå. Tenk på lyden av is som blir tråkket på i en søledam, lyden av skritt i snøen en kald vinterdag, lyden av dryppende vann fra en istapp osv. Musikeren Terje Isungset gjør bruk av alt dette når han lager sin is-musikk. Bl.a. sier han at lyden av istapper klinger best når det er skikkelig kaldt, gjerne ned mot minus 30…