Kommunikasjon blant marine pattedyr

Språket til ulike dyrearter kan klassifiseres på mange måter, og en enkel måte forskere gjør dette på, er basert på hvilket sanseapparat dyrene bruker til å produsere signalene de kommuniserer med. Lyd, eller såkalte akustiske signaler, er det lett å forholde seg til for oss mennesker, siden denne formen for kommunikasjon er så utbredt blant oss. Det er også den vanligste måten å kommunisere på for mange marine pattedyr, siden de fysiske egenskapene til sjøvannet gjør at lyd transporteres svært godt i dette mediet. Noen mener at de store hvalartene kan snakke sammen fra hver sin side av de store verdenshavene ved bruk av lavfrekvent lyd. Vi er naturligvis mest kjent med lyd som produseres innfor det frekvensområdet vi selv hører i og studerer oftest signaler som er relativt lette å tolke, slik som for eksempel sangene til knølhvalene. Knølhvalhannene synger en sang i parringstiden for å tiltrekke seg hunner og for å utfordre andre hanner. Sangen til en gruppe knølhvaler skifter fra år til år, men alle synger den samme sangen et gitt år. Hvordan hannene, som ikke er sammen resten av året, alle kan årets nye sang når de dukker opp i yngleområdene, er fortsatt et mysterium.

Ikke alle hvaler har sanger, men alle hvaler produserer lydsignaler. Tannhvalene, som er en gruppe hvaler som inkluderer hvithval, spekkhuggere og andre delfiner, bruker lyd på en helt spesiell måte i tillegg til å prate med hverandre. De bruker stemmebånd og ørene for å produsere og motta mange av lydene de lager. I tillegg har de spesielle luftsekker og ”lepper” nær blåsehullet som produserer høyfrekvente lyder, som brukes til navigasjon og til å finne mat med på samme måte som en sonar i en båt. Den runde melonen tannhvalene har i panneregionen virker som en linse som fokuserer lyden som sendes ut fra disse leppene, og signalene mottas via underkjeven. Siden lyd brukes til mange ulike formål er de akustiske hjernelappene hos hval svært velutviklete for å kunne prosessere alle innkommende signaler. De fleste tannhvalene har et omfattende lydrepertoar som kan kombineres på mange ulike måter for å sende svært komplekse beskjeder. Bardehvalene er derimot nokså stille utenom parringstiden, og de produserer færre typer akustiske signaler.

Hvalene er ikke alene i den marine pattedyrverdenen om å lage sanger. Flere selarter synger eller lager lyder under vann for å kommunisere med hverandre. Hver vår kan vi i arktiske områder høre den fantastiske sangen til storkobbehannene. Den kan høres resonerende gjennom sjøisen eller skroget på en metallbåt, eller som forskere ofte gjør, – via en hydrofon. Disse svært spesielle nedadgående trillene kan høres på kilometers avstand og forteller om at sangeren er klar til parring. Lyden inneholder også indirekte informasjon om hans størrelse og styrke. Hvalrosser bruker også undervannslyd på samme måten ved at de lager karakteristiske bankelyder og bjelleringing for å vise hunnene hvem som er størst og sterkest.

Selmødrene gjenkjenner lyden av sin egen unge slik at de kan finne hverandre blant mange andre seler slik f. eks. situasjonen er her i en koloni av antarktisk pelssel på Syd Georgia. Foto:Kit M. Kovacs og Christian Lydersen

Lyd som produseres i luften, er også viktig for kommunikasjon mellom sel, fordi denne gruppen av marine pattedyr tilbringer deler av livet ute av vannet. Mange seler føder i tette kolonier på land eller på sjøisen, og lydsignaler mellom mødre og unger er svært viktig for at de skal kunne finne hverandre blant alle de andre selene i kolonien. Også senere i livet forblir lyd en viktig måte for selene til å kommunisere med omverdenen på.

Som hos oss mennesker kan også marine pattedyr kombinere lydsignaler med signaler fra andre sanseorganer. De benytter seg blant annet ofte av visuelle signaler til å sende beskjeder med.

Klappmysshannene har en oppblåsbar sekk på toppen av nesa (og en annen inne i nesa) som brukes for å signalisere størrelse og styrke. Foto: Kit M. Kovacs og Christian Lydersen

Visuelle signaler har en kort rekkevidde sammenliknet med lydsignaler, men de kan være en svært effektiv måte å sende beskjeder på. Visuelle signaler, eller kroppsspråk om man vil, er mye mer direkte hos marine pattedyr enn hos oss mennesker. Farger er ofte viktige for å understreke en beskjed, men også kroppens positur er viktig for denne type kommunikasjon, og mange av disse signalene er svært stereotypiske for å unngå eventuelle misforståelser. For eksempel har klappmysshannene en fantastisk ballong de kan blåse ut av nesa, hvalrossene har støttenner de kan fremvise på ulike måter, på samme måte som narhvalen har sin ”enhjørning”-tann.

Visuelle signaler trenger ikke alltid være sterke og klare. De kan være veldig diskrete, men likevel viktige. Små endringer i hodets positur eller at værhårene løftes, kan indikere at et dyr er svært skremt, sint eller i ferd med å angrepe.

Hvalrosser og andre sosiale selarter bruker ofte berøring som en måte å kommunisere på over kort avstand. Foto: Kit M. Kovacs og Christian Lydersen

Taktil kommunikasjon eller berøring er også viktig hos en del arter marine pattedyr. Svært sosiale arter kommuniserer utstrakt ved bruk av berøring og liker tilsynelatende fysisk kontakt med hverandre. Hos arter som lever det meste av livet alene, er denne type kommunikasjon stort sett bare vanlig mellom mødre og unger og mellom voksne individer bare i en kort periode i parringstiden. Kommunikasjon ved berøring kan være alt fra forsiktig beroligende kløing og kosing, til mer ubehagelig og røffere fysisk kontakt som kloring og biting, på samme måte som denne type kommunikasjon foregår hos mennesker.

Isbjørn. Kit M. Kovacs og Christian Lydersen

Kjemisk kommunikasjon spiller en viktig rolle hos mange dyr. Hos mange lavere dyregrupper er dette den viktigste formen for kommunikasjon, men ettersom marine pattedyr over evolusjonær tidskala er blitt mer og mer akvatiske, har denne formen for kommunikasjon blitt mindre viktig. Når de ulike marine pattedyrene er under vann, lukker de neseborene eller båsehullene for å stenge vann ute, slik at lukt ikke spiller noen stor rolle når de er ute i havet. Noen selarter har luktkjertler og produserer sterke, klare signaler om kjønn, modenhetsstatus og antakelig også annen informasjon. Isbjørner er helt avhengige av luktsignaler for å finne hverandre i de enorme områdene de vandrer rundt i. Hannbjørner kan finne hunner på mange kilometers avstand ved bruk av lukt lenge før andre sanser som lyd, syn og berøring kan gjøre seg gjeldende. Vi mennesker liker gjerne å tenke på oss selv som hevet over kjemisk kommunikasjon. Dette er nok ikke tilfelle, vi er bare ikke særlig flinke til å gjenkjenne slike i dagens samfunn, hvor vi også i tillegg blir blendet av sterkere visuelle og akustiske signaler som fyller vår verden.

Luktsignaler spiller en viktig rolle for kommunikasjon blant isbjørner, og deres naturlige nysgjerrighet får dem til å følge nesa over lange avstander for å utforske verden de lever i.Selv om ulike arter marine pattedyr bruker ulike sanseapparater i ulik grad og at det er forskjellige spesielle måter å kommunisere på som er unike for enkelte arter av denne pattedyrgruppen, er det et grunnleggende faktum at alle marine pattedyr har et rikt og variert språk som hjelper dem med å finne ut av den komplekse fysiske og sosiale verdenen de lever i – akkurat som hos oss mennesker.

Havets kanarifugl

Hvithval kommuniserer så mye med lyd at de blir kalt for ”havets kanarifugler”. De produserer lyd slik som vi gjør med de samme kroppsdelene, men har i tillegg, sammen med alle andre tannhvaler, også spesielle lydproduserende organer (lydlepper, se høyre figur) nær blåsehullet. Disse produserer høyfrekvente lyder som brukes til å undersøke omgivelsene med (ekkolokalisering).

Sonogram

Et sonogram kan leses omtrent som vi leser noter i musikk, hvor vi leser fra venstre mot høyre, med høye toner høyt oppe og lave lavt nede. Fargeintensiteten viser hvor det meste av lydenergien finnes, hvor rødt er de sterkeste signalene og oransje og gult svakere. Lyseblå farge viser bakgrunnsstøy. Dette sonogrammet viser de omtalte nedadgående trillene til en storkobbehann i paringstiden.

Trusselsignaler

Foto: Kit M. Kovacs og Christian Lydersen

Noen trusselsignaler er sterke og klare og nokså like mellom ulike arter – som trusselen fra denne leopardselen (øverst venstre) og den sørlige elefantselen (øverst høyre). Andre trusler er mindre innlysende, men likevel seriøse, som hodeposituren til grønlandsselhunnen (nederst til venstre) eller løftingen av værhårene til den antarktiske pelsselhannen (nederst høyre). Alle disse dyrene kommuniserer det samme til den som nærmer seg: Neste steg er fysisk angrep.