Årets epleslang - en eplehistorie

Gutter studerer elpe med lupe

Vi lukker porten og vinker til de som er igjen i barnehagen. Vi merker at sola varmer oss og vinden kjøler oss. Rett utenfor barnehagen begynner vi å undre oss over det fantastiske fargespillet som ligger på bakken. Blader i alle former og farger har dekket veien til Skårer Gård og inviterer oss til forskning. Noen av bladene har fått gjester! Snegler med forskjellige farger på. De er tillitsfulle og inviterer til samspill. ”Vi har fått sneglevenner!”, sier barna.

Til vår store glede ser vi at det er mange epler som ligger under epletrærne, de havner fort i plastposene. Barna nyter smaken av eplene og begynner å bli nysgjerrige på om eplene på bakken og på trærne smaker likt. Vi rister på treet for å finne ut av det. Eplene faller ned og et av dem treffer Petter i øyet.  Au! Au! Au!

Etter det femte eple konkluderer Lucas at alle epler smaker helt likt og at de er kjempegode.

I barnehagen sprer gleden seg i det vi legger alle eplene på bordet. Hanna og Hedda foreslår å telle eplene, og Karoline vil gjerne være med på matteundervisning.
Kristian og Adrian er nysgjerrige på hva som finnes på innsiden av eplene. Vi bruker kniv og forstørrelsesglass for å finne ut av det.
Elisabeth spør om barna har lagt merke til at de delte eplene som ligger på fatet er brunaktige. Hun spør barna. Hva skjer? Har eplene vært slik hele tiden eller har de forandret fargen etter å ha blitt delt i to? Med stor sikkerhet var barna enige om at eplene har vært slike hele tiden.
Elisabeth foreslår å teste teorien ved å skjære et nytt eple i to og sammenlikne fargen på det eple som har ligget en stund.
Det ble helt stille ved bordet i det kniven nærmet seg eple. Adrian avbryter stillheten med stor overraskelse i stemmen: ”Eple er hvitt inni!”   
”Hva skjer?” spør Elisabeth.
Kristian svarer: ”Eplene har forandret fargen.”
Elisabeth: ”Hvordan er det mulig at eplene forandrer farge etter å ha blitt delt i to?”
Vi tenkte og vi tenkte...
Plutselig deler Kristian tankene sine med oss: ”Nei men Elisabeth, alt forandrer farger om høsten!
Alt blir jo brunt!”