Den farlige evolusjonsteorien

I år er det 200 år siden Charles R. Darwin ble født, og det er 150 år siden han offentliggjorde sin teori for hvordan artene vi ser rundt oss er blitt slik de er blitt. Med denne teorien forstår vi i dag vår plass i naturen: vi er i slekt med alt annet liv på jorda.Teorien la også grunnlaget for å forstå naturen i oss. Galileo Galilei hadde 250 år tidligere forstått at jorda ikke er universets sentrum. Således forstår vi nå vår beskjedne plass i universet og på jorda. På slutten av «Om artenes opprinnelse» sier Darwin: «Det er storhet i denne oppfatning at livet med dets forskjellige krefter fra begynnelsen av er blåst inn i noen få former, kanskje i en enkelt; - at det, mens vår klode har rullet og rullet efter tyngdens fastsatte lov, fra denne enkle begynnelse har utviklet seg former i en endeløs rad, så vakre og underbare, – og at de utvikler seg fremdeles.»

Ingen fagfolk med kjennskap til det overveldende datamaterialet vi har, betviler i dag hovedtrekkene i Darwins teori om evolusjon ved det naturlige utvalg. Fossilfunnene taler for seg selv: man gjør i dag presise forutsigelser om at mellomformer må finnes – og man finner dem! Genetikken viser akkurat det samme. Sentrale fagtidsskrift som Nature og Science publiserer nå langt flere evolusjonsbaserte artikler enn noen gang tidligere. Dette viser at evolusjonsbiologien er en levende og meget aktiv vitenskapsgren – mer aktiv enn noen sinne. Dette er ikke minst molekylærbiologisk og genetisk forskning som gir oss en stadig dypere forståelse for hvordan nye arter oppstår og opprettholdes. Dette er forskning som gjør bruk av metoder som Darwin – av naturlige grunner – ikke hadde noen tilgang til. Disse metodene kunne kullkastet hans teori, men de har tvert imot underbygget den. Som en av de store evolusjonsbiologene i det forrige århundret, Theodore Dobzhansky, sa: «Intet i biologien kan forstås uten i lys av evolusjon». Darwin ville nok vært overveldet om han hadde kunnet være med å feire sin 200-årsdag.

’Darwinfisken’ er vanlig å se på støtfangere i USA og symboliserer at man anerkjenner utviklingslæren.

Den faglige aksepten av Darwins evolusjonsteori som det vitenskapelige grunnlag for all moderne biologisk og paleontologisk forskning, står i sterk kontrast til lekfolks store skepsis overfor denne teorien. Denne skepsisen er så godt som alltid knyttet til religiøs overbevisning, og de som vil bytte ut vitenskapens forklaring med sin religions forklaring kalles gjerne kreasjonister. Mange forbinder kreasjonisme med USA. En undersøkelse publisert i Science i 2006, sammenlignet aksepten av evolusjonsteorien i 34 land. USA kom nest sist: omtrent halvparten av befolkningen avviste evolusjonsteorien. Et selvironisk sukk fra amerikanske forskere lød: «Vel, vi slo i det minste Tyrkia». Norge havnet som nummer syv, med rundt 20 prosent som avviste evolusjonsteorien. På Karl Johans gate står Jehovas vitner og forkynner sitt syn. Adventister lager kreasjonistiske TV-programmer og både en kristen og en muslimsk studentforening har vist seg å ha en kreasjonistisk overbevisning.

Det store engasjement som Darwin fortsatt vekker, viser hvilke fundamentale og erkjennelsesmessige spørsmål som reises. At mennesket er et resultat av naturlige prosesser faller en del meget tungt for brystet.

Dessverre er kritikken mot evolusjonsteorien ofte preget av lite kunnskap om hva evolusjonsteorien går ut på og hvorfor den er akseptert av fagfolk. Religiøse konklusjoner blir forsvart med argumenter som er laget for å se vitenskapelige ut. Ofte vises det til at det blant evolusjonsmotstanderne er personer med både doktor- og professortitler, men vi minner om at en kritikk ikke blir vitenskapelig, bare fordi den kommer fra noen med en akademisk tittel.

Anti-evolusjonistenes kamp mot evolusjonsbiologien og Darwins oppdagelser er i virkeligheten irrasjonalitetens kamp mot det rasjonelle, det uvitenskapelige mot det vitenskapelige – den vitenskap som har gitt oss det samfunn vi lever i, på godt og ondt. Hvordan religion og vitenskap skal forholde seg til hverandre, er imidlertid et viktig spørsmål. Evolusjonsforskning er ikke et ateistisk prosjekt, slik en del av evolusjonsmotstanderne hevder. Kunnskap om hvordan utviklingen av livet har foregått, kan overbevise oss om at en gud ikke er nødvendig for å forklare alt det vi ser i naturen. Det er ikke det samme som å si at denne kunnskapen nødvendigvis må bety at en gud ikke kan finnes. Vi trenger bare ikke lenger referere til en guds inngripen for å forstå vår egen eksistens og livet rundt oss.

Det var bl.a. dette som førte til at Darwin ventet lenge med å publisere sine tanker, og – når han hadde gjort det – av noen ble omtalt som «Englands farligste mann». Mange oppfattet – og oppfatter – hans teori som erkjennelsesmessig dypt problematisk og som en underminering av hele menneskeverdet og det teologiske fundamentet for særskilte kvaliteter ved mennesket. Dette viser hvilken makt «barnelærdommen» har på mange mennesker.

Hva er det som skulle være så skremmende ved at mennesket er blitt til ved evolusjon? Om man gjennom sin barnetro har lært at vi og alt liv rundt oss, bokstavelig talt er skapt av en allmektig gud, kan man lett komme til å betvile sin barnetro om man lærer vitenskapens forklaring på det samme: klart det kan være dramatisk. Heldigvis bunner frykten for evolusjonen klart i misforståelser:
vi mister ikke våre menneskelige kvaliteter selv om vi er et resultat av en evolusjon.

Kampen mellom det rasjonelle syn at vi mennesker og alt liv rundt oss er et resultat av en evolusjon og det ikke-rasjonelle syn at vi mennesker er et resultat av en skaperakt foretatt av en allmektig gud, er en viktig kamp. Anti-evolusjonistene forkaster i virkeligheten den rasjonalitet og moderne vitenskap som mye av vårt samfunn bygger på. Å oppklare feilene i argumentene som fremsettes mot evolusjonsteorien, er ikke vanskelig.

Utfordringen ligger i å få til en dialog basert på en omforent verdiplattform og å skape en vilje til å akseptere det moderne vitenskap har lært oss.