Biologisk mangfold, eller naturmangfold, omfatter ikke bare mangfold av alle de ulike arter som finnes, men også mangfoldet av genetisk variasjon innen arter, og variasjonen av naturtyper og leveområder. I dag går arter tapt 100-1000 ganger raskere enn det som har vært naturlig de siste hundre millioner år. Dette skyldes menneskelig påvirkning. FN-rapporten «The Millenium Ecosystem Assessment» (MA) sier at menneskeskapte endringer i økosystemene de siste 50 årene har gått raskere enn i noen annen periode i menneskets historie. Dette viser at utviklingen i dag ikke er bærekraftig.

Rydding av nytt jordbruksland har ført til massivt tap av biologisk mangfold. Siden 1945 har mer land blitt dyrket opp enn i det 18. og 19. århundre til sammen. Samtidig er nå 10-30 % av pattedyr, fugl og amfibier utryddingstruet. I havet er svært mange fiskearter de siste 50 år truet av overfiske, noe som igjen skader koraller, havbunn, sjøfugl og hval. I tillegg blir store områder hvert år avskoget, ytterligere avskoging vil føre til tap av biologisk mangfold, erosjon, redusert vannforsyning, redusert flomdemping og tap av livsgrunnlag for urbefolkninger i skogen. Avskoging kan også føre til økt forekomst av malaria og kolera, samt økt risiko for nye sykdommer.

Motsatt kan for eksempel bevaring av skog, ikke bare bevare mangfoldet og senke risiko for sykdommer, men også sikre ferskvannsforsyninger og redusere effekten av utslipp av drivhusgassen CO₂. Den overordnede konklusjonen til disse 1300 forskerne som står bak MA er at mennesket kan redusere belastningen på naturen, og bruke den til å øke velstanden for alle og at det er mulig å snu den negative utviklingen hvis vi bare bestemmer oss for å mobilisere menneskelige ressurser. Kofi Annan, generalsekretær i FN, kommenter dette slik: “Bare ved innsikt i vårt miljø og hvordan det virker, kan vi ta de riktige beslutningene for å beskytte det. Bare ved å verdsette alle våre verdifulle naturlige og menneskelige ressurser kan vi ha håp om å bygge en bærekraftig framtid”.

Våre barn vil ikke ha muligheter for å kreve tilbake den naturen som vi har tatt fra dem. En tapt art er tapt for alltid. Ødeleggelse av natur gjør at vi fratar våre etterfølgende generasjoner muligheter.

Overforbruk av naturressurser rammer ofte de som bruker minst. Verdens 1,2 mrd fattige som lever under FNs fattigdomsgrense på mindre enn 1 dollar om dagen, vil rammes hardt. Om lag 900 millioner av disse ekstremt fattige menneskene er avhengig av velfungerende økosystemer for å overleve. De bor på landsbygda og deres overlevelse er direkte knyttet til biologisk mangfold og det naturen kan gi. Gjennom naturens mangfold og velfungerende økosystemer er mennesker sikret å få dekket sine primære behov gjennom tilgang til mat, medisiner, brensel, fôr til husdyr, samt mange inntekts- og utviklingsmuligheter. I tillegg yter velfungerende økosystemer livsnødvendige tjenester som luft- og vannrensing, flomkontroll, forebygging av tørkekatastrofer, minking av drivhuseffekt og nedbryting av dødt organisk materiale. Den direkte avhengigheten som fattige mennesker har til naturen, gjør dem ekstra sårbare ovenfor endringer av naturmiljøet.

Det kan være svært komplisert å avgjøre hva som er bærekraftig bruk av ressurser for nålevende generasjon, særlig med tanke på å ivareta sosial rettferdighet både mellom og innen generasjoner. Ny kunnskap og teknologi kan øke bæreevnen.

Samtidig utgjør hensynet til miljø en sentral del av kravet om bærekraft. Minstekravet for en bærekraftig utvikling er at økosystemene, klimatiske prosesser og atmosfæren ikke settes i fare. Som Brundtland selv gir uttrykk for: ”Dessverre er det slik at nesten all virksomhet medfører en eller annen form for miljøproblemer. Derfor vil alltid spørsmålet om noe bidrar til bærekraftig utvikling eller ikke, måtte besvares relativt. Vi må ofte se på hvordan tilstanden var før og hvordan alternativet vil være, og om virksomheten over tid kan erstatte en annen virksomhet”. Med andre ord må det gjøres en rekke avveininger, der beslutningstakere må veie hensyn til miljø opp mot hensynet til befolkningen.

En overordnet ramme for våre handlingsvalg bør imidlertid være at vi ikke påvirker våre etterkommeres handlefrihet, mulighet til å få dekket sine behov og overlevelse. Vi må derfor respektere naturens tålegrenser og basere våre valg på langsiktighet.

Den menneskeskapte drivhuseffekten blir av mange sett på som den største miljøtrusselen verden står overfor. FNs klimapanel mener at de stadig økende utslippene av klimagasser til atmosfæren med overveiende sannsynlighet har vært med på å skape global oppvarming. Økt gjennomsnittstemperatur kan gi mer ustabilt og ekstremt vær i form av blant annet hyppigere stormer, tørke og flom. For eksempel har den globale middeltemperaturen økt med 0,6 ºC de siste 150 år, i tillegg har nedbøren de siste 20 årene økt med 5-10 % over nordlige breddegrader. Hovedkilden til klimagassutslipp er forbrenning av fossil brensel som olje, kull og gass brukt til oppvarming og transport.

En viktig strategi for å redusere klimaendringer vil derfor være å redusere forbruk av fossile brensler, å gå over til nye fornybare energikilder som ikke gir utslipp av karbondioksid og å bruke rett energikilde på rett sted. Men overgang til nye energikilder går sakte. På 1970- og 80-tallet var det stor optimisme og tro på at teknologi som benytter nye fornybare naturressurser som sol, vind, biomasse og bølger skulle bli reelle alternativer til forurensende energikilder. I dag kommer fremdeles over 80 % av energiforsyningen på verdensbasis fra fossile energikilder.

Energibruken i de industrialiserte landene har vokst de siste årene til tross for mange forsøk på å få til et redusert og mer bærekraftig forbruk av energi. Nye undersøkelser viser at OECD-landene har økt sitt energiforbruk med 27 % fra 1980 til 2003. Samtidig har utviklingslandene økt sitt forbruk av energi og vil fortsette økningen i årene som kommer. For eksempel har Asia doblet sitt energiforbruk i samme tidsperiode. Mye av økningen i forbruket i utviklingslandene framover vil være i forbindelse med husholdninger, firmaer, transport, helse og andre offentlige tjenester. Med andre ord vil økningen av energibruk være knyttet til økt verferds- og utviklingsnivå. Det er derfor verken etisk eller holdbart å argumentere for begrensninger i energiveksten for utviklingslandene. Dette plasserer ansvaret for reduksjoner i global energivekst hos de industrialiserte landene.

Selv om verden i dag ikke har et bærekraftig forbruk av fossile brensler, er det svært vanskelig å avgjøre hvor mye fossile brensler som kan utnyttes i et bærekraftig utviklingsperspektiv. Et bærekraftig forbruk av olje og gass for Norges del bør innebære et redusert tempo i utvinningen. Det er knyttet stor usikkerhet til tempoet i utvinningen fremover, men i følge prognoser av gjenværende utvinning på norsk sokkel regner man med at det er grunnlag for oljeutvinning i ytterligere 50 år og gassproduksjon i ytterligere 100 år.

Begrepet bærekraftig utvikling har et sterkt budskap om en jevnere fordeling av verdens ressurser mellom mennesker og på tvers av landegrenser og generasjoner. I Brundtlandrapporten har begrepet et innhold som innebærer utvikling av demokrati. Fordeling og individuelle muligheter uavhengig av kjønn og bakgrunn er også en viktig del av begrepet.

Brundtlandrapportens målsetning om større solidaritet for å dekke menneskelige behov, kan også betegnes som ”sosial rettferdighet”. Store og voksende forskjeller mellom rike og fattige grupper i fattige land er et problem, og ikke sjelden er økt rikdom for de rike skapt gjennom overutnyttelse av naturen. Ofte går det på bekostning av de fattigste.

Sosial rettferdighet skal gjelde innen og mellom generasjoner. Brundtlandrapporten beskriver sosial rettigheter innen generasjoner på følgende måte: ”En bærekraftig utvikling forutsetter (…) at samfunnene dekker menneskelige behov både ved å øke produktiviteten og ved å sikre alle like muligheter”. Sosial rettferdighet mellom generasjoner innebærer like valgmuligheter for kommende generasjoner.

Eksport av naturressurser er fortsatt en viktig del av økonomien i mange utviklingsland. Urettferdige handelsavtaler, subsidier i rike land, økt utenlandsgjeld, samt stagnasjon i bistand fra de industrialiserte landene er med på å forårsake alvorlige problemer for økonomien i mange utviklingsland.

Dette styrker behovet for inntjening, som ofte fører til miljøødeleggelser og svekkede økosystemer. For eksempel er handel med tropisk tømmer en viktig faktor som fører til avskoging i tropene. Avskogingen skjer mye raskere enn skogen kan bli fornyet, i mange områder kommer skogen aldri tilbake. Dette fører til tap av levebrød for mange mennesker som lever direkte av de ressursene skogen kan gi. I tillegg ødelegges muligheten for at framtidige generasjoner kan høste av ressursene i skogen.

Global fattigdom kan ikke reduseres av de fattige landene alene. I tillegg til å gi økonomisk og faglig bistand til fattige land, må bedre handelsbetingelser, økt gjeldsslette og et mer likeverdig økonomisk samarbeid mellom fattige og rike land sikres før utviklingen i mange land blir økonomisk bærekraftig. Også de store internasjonale selskapene som driver virksomhet i fattige land, har et ansvar for å bidra til bærekraftig utvikling.

Uten en rimelig kapital- og kunnskapstilførsel er det få utsikter til bedring i levestandard for mange av de fattigste landene. Ifølge Brundtlandrapporten er det to ting som må oppfylles for å få en rettferdig økonomisk fordeling mellom fattige og rike land

• De økosystemer som den globale økonomien er avhengig av, må vernes
• De økonomiske partene må bli overbevist om at grunnlaget for økonomisk samarbeid er rettferdig

På tross av forsøk for å få til en mer rettferdig verdensøkonomi, øker gapet mellom fattige og rike land. I 1900 tjente de rikeste landene i verden omkring 8 ganger så mye som de fattigste landene. I 1989 tjente de rike landene 59 ganger så mye som de fattigste landene. Det er forventet at OECD landene vil ha en årlig økonomisk vekst på rundt 3 % de nærmeste årene. Til sammenligning har veksten i mange afrikanske land vært negativ i flere år. Dette viser at dagens økonomiske forbindelser mellom fattige og rike land ikke er forenelig med en bærekraftig utvikling.

Begrepet ”utvikling” er i første rekke knyttet til å dekke menneskelige behov, mens kravet om ”miljømessig bærekraft” kan representere en begrensning på målsetningen om utvikling. En bærekraftig utvikling må nødvendigvis inneholde en rekke vanskelige kompromisser, ikke bare mellom natur og mennesker, men også mellom nålevende- og fremtidige generasjoner, og kompromisser mellom fattig og rik. Kan økonomsk vekst og miljøvern foregå samtidig? Er det mulig å finne et alternativ der samspillet mellom økonomisk vekst og miljøvern kan gå hånd i hånd, og til og med gi fordeler til både fattige og rike land?

Enkelte hevder at økonomisk vekst i industrialisert land fører til mindre miljøbelastning, selv om det er få bevis på dette i dagens moderne samfunn. EUs miljøbyrå hevder at Europas regjeringer ennå ikke har klart å frikoble den økonomiske utviklingen fra økt miljøbelastning. Denne utviklingen vil forsterkes i framtiden ettersom nye medlemsland blir moderne, markedsøkonomiske forbrukssamfunn. Europa vil samlet ha et voksende problem så lenge økonomisk vekst går hånd i hånd med økt miljøbelastning.

For mange fattige land kan overgangen fra et jordbrukssamfunn til et industrialisert samfunn medføre mer forurensning. Dette fordi økonomisk vekst gir større forbruk av ressurser, økt bearbeiding av råvarer, samtidig som mengden avfall øker. På denne måten er det stor sannsynlighet for at utviklingsland vil bli brakt inn i en forurensende industrialiseringsprosess med større utnyttelse av naturressursene. I mange utviklingsland kan vi få en situasjon der krav til miljøvern må senkes på bekostning av økonomisk vekst. Et alternativ kan være overføring av ”ren” og effektiv teknologi fra industrialiserte land, selv om dette til nå har vist seg å være vanskelig. Det er viktig at rike land bistår fattige land med å ta i bruk den beste teknologien slik at de miljømessige konsekvenser blir minst mulig.

Kanskje aller viktigst i denne sammenhengen er at i-landene står for 95 % av all menneskeskapt forurensning gjennom tidene og at utviklingslandenes samlede utslipp i dag er mindre enn en fjerdedel av det som kommer fra i-land. Samtidig er befolkningen i u-landene fire ganger større. Erfaringene i OECD-landene viser at renere teknologi ikke kan veie opp for økningen i forbruk i vestlige land. En stadig økende etterspørsel etter transport, lys, varme, avkjøling og de mange andre goder som er avhengig av energi, betyr at den samlede energibruken i OECD land har økt fra 1980 og fram til i dag. Et av mange eksempler på dette er at tekniske forbedringer på biler for å minske utslipp ikke oppveier en økt størrelse på den gjennomsnittlige bilen og en økt vekst i bilbruken.  Mange frykter økt fart i global oppvarming når land som Kina og India raskt øker sin velstand og energiforbruk, samtidig som de økte mengdene av CO₂ i atmosfæren hovedsakelig er et resultat av vestens forbruk av fossilt brensel. På tross av at vestlige land kan belastes for hoveddelen av globale miljøproblemer, utgjør vestens bekymring for miljøet og utviklingslandenes krav om utvikling, en hovedkonflikt i forståelsen og gjennomføringen av en bærekraftig utvikling.

Bare på det europeiske varemarkedet er det registrert 100 000 ulike kjemikalier. Miljøverndepartementet antar at omtrent halvparten av disse er i bruk i Norge. Det finnes liten eller ingen kunnskap om virkningene på helse eller miljø for nærmere 90 prosent av stoffene på markedet. I tillegg har vi svært liten kunnskap om den samlede effekten disse miljøgiftene har på både mennesker og natur.

I en undersøkelse gjort av WWF, Generations X survey, er det funnet spor av hele 73 ulike miljøgifter i blodet hos 13 undersøkte europeiske familier. Det ble funnet miljøgifter i alle tre generasjoner. Hos eldre mennesker ble det blant annet funnet PCB og DDT. Dette til tross for at DDT ble forbudt for 30 år siden. Hos de yngste forsøkspersonene i undersøkelsen ble det funnet nyere stoffer som bromerte flammehemmere og syntetisk musk. Dette er syntetiske stoffer som i likhet med PCB og DDT har svært lang nedbrytingstid og vil eksistere i naturen i mange tiår framover.

Bromerte flammehemmere og syntetisk musk er eksempler på såkalte ”nye” miljøgifter. Disse og en rekke andre menneskeskapte tilsettingsstoffer finnes i mange forbruksvarer. Syntetisk musk finner vi blant annet i toalettartikler som sminke, deodoranter og parfyme. Bromerte flammehemmere finnes i elektriske apparater, møbler, tekstiler, leker, plast, CDer, DVDer mm. Selv svært små mengder av disse stoffene kan gi stor skade.

Såkalte ”nye” miljøgifter er mest utbredt i den industrialiserte delen av verden, mens utviklingslandene fortsatt har store punktutslipp av miljøgifter fra fabrikker og sprøytemidler. De samlede utslippene av miljøgifter i utviklingslandene økes ved at bedrifter i industrialiserte landene flytter deler av sin forurensende industri til utviklingsland. Dette er lønnsomt for vestlige bedrifter fordi miljøregler enten ikke eksisterer eller ikke blir håndhevet i samme grad som i industrialiserte land. Dette fører til at mennesker i mange utviklingsland har blitt utsatt for store mengder giftige kjemikalier på grunn av vestlig industriforurensning. Flere industrialiserte land har flyttet garverier av lær til utviklingsland hvor store mengder krom renner rett ut i bekker og elver, der hvor den samlede belastningen av miljøgifter fra før av ofte er svært stor både for mennesker og natur.

At miljøgifter også gjør stor skade i naturen har vært kjent lenge, men hvilken effekt de nye typene miljøgifter har hos planter og dyr vet man foreløpig lite om. I naturen er det særlig i dyr og fugler høyt oppe i de marine næringskjedene man finner miljøgifter, fordi giftstoffene spres med vann og luftstrømmer og til slutt ender opp i havet. Hos sel i det tilsynelatende ”rene” Arktis finner vi miljøgifter som stammer fra hverdagsprodukter som stekepanner, PCer og sofaer. Forskere har også påvist påvirkning fra hormonhermende stoffer hos isbjørner i Arktis. Dette har ført til at en del isbjørner har fått redusert reproduksjonsevne. Miljøgifter kan altså gjøre stor skade svært langt fra utslippskilden.

Når det gjelder miljøgifter, er føre-var-prinsippet i liten grad blitt brukt. Dette er en utfordring for myndighetene i mange land. I arbeidet med ny kjemikalielovgivning i EU (REACH), som ble avsluttet i 2006, var det store dragkamper mellom miljøorganisasjoner, som jobbet for en streng miljølovgivning til beste for miljøet, og industrien, som kjempet for en svak lovgivning med argumentasjonen om opprettholdelse av arbeidsplasser i industrien. Med sitt tunge lobbyapparat klarte industrien i stor grad å nå fram med sine krav.

Når det gjelder menneskelig utvikling globalt sett, har man oppnådd framskritt som økt gjennomsnittlig levealder i utviklingsland og økt lese- og skrivekyndighet. I tillegg har mange land hatt sosialt orienterte fremskritt som har gitt klare fordeler for befolkningen.

På den andre siden har mange land i Latin-Amerika, sentral Asia og særlig i Afrika sør for Sahara hatt lav eller negativ økonomisk vekst i samme periode. Spesielt i Afrika har det vært en økning i væpnede konflikter og kollaps i statlig administrasjon. Mange land og befolkningsgrupper rammes av stor fattigdom, sosial oppløsning, miljøødeleggelse og sykdommer som AIDS.

I de aller fleste vestlige land har økonomien blitt kraftig forbedret de siste tiårene. På miljøsiden er trolig de samlede utslippene fra industrien på vei ned, selv om dataene er usikre. Utslipp av støvpartikler fra tysk stålindustri har blitt mindre. Et annet eksempel er svensk cellulose og papirindustri, som har redusert flere typer forurensning med 90 % på de siste 60 årene. På samme tid har andre typer utslipp økt kraftig, for eksempel utslipp av drivhusgasser.

I Norge er det mange områder innen miljø hvor tendensene er positive:

• Utslippene av ozonødeleggende stoffer er betydelig redusert og Norge ligger godt an når det gjelder oppfølgingen av sine utslippsforpliktelser.
• Luftforurensning av svovel- og nitrogenoksider er betydelig redusert.
• Fiskebestander er gjenoppbygd etter tidlige tiders overfiske, med silda som et godt eksempel.
• Stadig større andel av avfall går til gjenvinning eller energiutnytting. 
• Utslipp av enkelte av de farligste avfallstoffene fra industrien er redusert.
• Utslipp av fosfor og nitrogen til vann er redusert med hhv. 30 % og 50 % de siste 15 årene.
• Mange nye nasjonalparker er opprettet og det vernede arealet i Norge er på 12,5 % av landarealet. Målet i nasjonalparkplanen er på 13 %.

Selv om det er positive trekk i utviklingen når det gjelder miljø og sosiale forhold mange steder i verden, er de rike landenes forbruk ofte en viktig årsak til forurensning i fattige land. Med andre ord er det rikdom, og ikke fattigdom, som er hovedårsaken til globale miljøproblemer og helseskader. Gjennom flytting av forurensende industri til land i sør og urettferdige handelsavtaler, er industrilandene i stor grad med på å forsterke miljø- og utviklingsproblemer i utviklingslandene. Uviklingslandene taper daglig 2 milliarder dollar på grunn av urettferdige handelsavtaler med de industrialiserte landene.

Internasjonalt er ”bærekraftig utvikling” en målsetning for Den europeiske union (EU), Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Forente nasjoner (FN). EU er i dag verdens største bidragsyter av utviklingshjelp og står sammen med medlemslandene for 56 % av den samlede offentlige bistanden i verden. Mye av midlene blir gitt gjennom FN og ulike bistandsorganisasjoner. EUs utviklingspolitikk i de fattige landene fokuserer på fattigdomsbekjempelse, forbedring av infrastruktur og produksjonspotensial, samt økt administrativ kapasitet og bedre institusjoner. Norge har ikke formelt samarbeid med EU i bistandsspørsmål, men målene og metodene er mye like. I arbeid for en bærekraftig utvikling står miljørettet bistand sentralt. Dette er en viktig type bistand som er innrettet for å bekjempe fattigdom og løse miljøproblemer på samme tid.

Verdensbanken er i dag en av verdens mektigste finansinstitusjoner og setter gjennom sine betingelser for lån, bistand og gjeldsslette for utviklingslandene, standarden for de rike landenes utviklingspolitikk og bistand. I tillegg til Verdensbanken er Det internasjonale pengefondet (IMF) en viktig aktør i arbeidet med bærekraftig utvikling. Noen av deres oppgaver er å fremme internasjonalt pengesamarbeid, stabil økonomisk vekst og yte finansiell bistand til fattige land. I de senere årene har både Verdensbanken og Pengefondet blitt kritisert for å presse et markedsliberalistisk system på landene de støtter økonomisk.

FN har kanskje den mest sentrale rollen i arbeidet med bærekraftig utvikling. Det var FN som tok initiativet til å opprette Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen) i 1983. I tillegg har FN opprettet UNEP (United Nations Environment Program) som jobber med miljøspørsmål og UNDP (United Nations Development Program) som jobber med utviklingsspørsmål og UNCSD (United Nations Commission on Sustainable Development) som jobber for en bærekraftig utvikling. FN jobber i tillegg med bærekraftig utvikling gjennom forskningsprogrammer, rådgivning til land og regjeringer, samt overvåkning.

FN utarbeidet 8 mål i år 2000 for å bekjempe fattigdom i verden, de såkalte tusenårsmålene. De åtte målene skal oppnås innen 2015. I dag jobber FN, mange land og mange organisasjoner sammen for å nå disse målene. Mange mener dette er urealistisk høye mål å sette for verdenssamfunnet. Bare å realisere det første målet om å halvere fattigdommen, kan synes som en utopi for mange. I følge Verdens helseorganisasjon (WHO) dør 18 millioner mennesker hvert år av fattigdomsrelaterte årsaker.

I Norge danner ”bærekraftig utvikling” utgangspunkt for paragraf 110b i grunnloven, tillegg er begrepet nedfelt i Kommuneloven fra 1993, og begrepet utgjør en overordnet forståelsesramme for miljø- og utviklingspolitikk i Norge. Det er også utarbeidet nasjonal strategi og handlingsplan for bærekraftig utvikling, samt nasjonale indikatorer som skal si noe om grad av bærekraft i norsk politikk.

Når vi leser vitenskapelige artikler eller tidsskrifter, får vi ofte et inntrykk av vitenskapelighet og presisjon. Men ofte innebærer denne kunnskapen betydelig grad av usikkerhet.

Vi har usikker kunnskap om hvor mange arter som finnes på kloden og konsekvensene av tap av ulike arter. Mange av artene er ennå ikke kartlagt, men forskerne antar at antall arter kan være mellom 5 og 30000 millioner. I tillegg er 70 % av jordens overflate dekket av hav, og kunnskapen om hva som finnes av arter i havet er svært mangelfull. Det betyr at vi utrydder arter som vi ennå ikke har rukket å beskrive. Kunnskapsmangelen om arter er et globalt problem. Nærmere 16 000 arter er dokumentert truet av utryddelse på verdensbasis. Det reelle tallet er sannsynligvis en del høyere, på grunn av det store antallet arter vi ikke kjenner. Det er også knyttet stor usikkerhet til effekten av utryddelsen av enkeltarter, fordi artene lever sammen i komplekse næringsnett og fordi vi ikke kjenner artenes funksjon i økosystemtet. Dersom viktige arter forsvinner kan dette bety at naturen responderer i brå og uopprettelige vendinger.

Når det gjelder klima, opererer vi også med usikker kunnskap. Selv om konklusjonene er rimelig sikre når det gjelder spørsmålet om klimaendringene er menneskeskapt. Derimot er det knyttet stor usikkerhet til hvor stor del av klimendringene den menneskeskapte komponenten utgjør. Klimaforskerne har også usikker kunnskap om konsekvenser et varmere klima har for mennesker, hvordan samfunnsutviklingen vil være framover, og hvordan den naturlige drivhuseffekten virker sammen med den menneskeskapte drivhuseffekten. Klimaet på jorden er styrt av komplekse systemer både i atmosfæren og biosfæren, og det er vanskelig å lage gode modeller for dette. En betydelig del av usikkerheten ligger i selve klimamodellene.

Når forskere søker ny kunnskap om naturen, utvikler de modeller for prosessene i naturen. Modellene er i større eller mindre grad forenklinger av virkeligheten. Siden modellene ikke har med alle faktorene som spiller inn i naturen, får vi usikker kunnskap om naturen og naturlige fenomener.

UNESCO (FNs komité for etikk i vitenskap og teknologi) har beskrevet føre-var-prinsippet slik at FNs medlemsland kan bruke det i etiske vurderinger, også i nye valg som følge av økt vitenskap og teknologi.

I følge UNESCO skal føre-var–prinsippet brukes når:

• det eksisterer betydelig vitenskapelig usikkerhet
• det eksisterer scenarier eller modeller som vil gi vitenskapelig sannsynlighet for mulig skade
• usikkerhet ikke kan reduseres på kort sikt uten å samtidig å overse andre viktige faktorer
• mulighetene for ødeleggelse er tilstrekkelig stort for nåværende eller for fremtidige generasjoner eller på annen måte moralsk uakseptabelt
• det er nødvendig å handle nå, siden utsettelse av tiltak vil gjøre det vanskeligere eller mer kostbart å handle senere

Selv om føre-var-prinsippet er et helhetlig prinsipp for bærekraftig utvikling, er det i praksis oftest brukt på miljøområdet. Aldri før i historien har mennesker påvirket biosfæren i så stor grad som de siste femti år. Samtidig har vi usikker kunnskap om virkninger av mange miljøpåvirkninger. Dette er bakgrunnen for at vi trenger føre-var-prinsippet innenfor miljøområdet.

Føre-var-prinsippet er nedfelt i en rekke internasjonale miljøavtaler. Eksempler er Cartagena-protokollen om handel med bruk av genmodifiserte organismer, Konvensjonen om biologisk mangfold fra 2000, FN-avtalen om vandrende fiskebestander og Stokholmkonvensjonen om lite nedbrytbare organiske forbindelser. I disse miljøavtalene er prinsippet rettslig bindende. I Norge skal føre-var-prinsippet i utgangspunktet inngå i planlegging og virksomhet innen alle sektorer, og det skal være et overordnet prinsipp i norsk miljøpolitikk. På nasjonalt nivå er prinsippet blant annet nedfelt i Nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling, i Svalbardmiljøloven, og er med i forslag til både ny naturmangfoldlov og havressurslov.