Hvordan gjenkjennes de?
Nymfene er lettest å gjenkjenne på måten de svømmer. Du ser dem vanligvis stående helt stille på bunnen av boksen du har dem i, eller de klynger seg fast under et vissent blad eller et strå. Pirker du forsiktig borti dem, piler de buktende av gårde. Bare en ekspert klarer å fange dem med insektspinsetten da. Dersom dyret i tillegg har gjeller langs bakkroppen og tre lange haletråder bak, har du nok fanget en døgnfluenymfe. Mangler dyret ditt haletråder, kan det ha mistet dem under innsamlingen. Trådene er tynne og brekker lett. Kanskje du oppdager noen trådstubber som sitter igjen?

Døgnfluelarve

Voksne døgnfluer er elegante og lett gjenkjennelige med buet kropp og vinger som peker rett ut. De kan ikke legge vingene ned langs kroppen. Hos noen arter er det bakerste vingeparet små, eller mangler helt. Selv om døgnfluene sjelden er større enn 3 cm, kan du gjenkjenne hannene på de store øynene som stikker ut fra hodet. Med disse øynene oppdager hannene lett små bevegelser i omgivelsene slik at de kan kapre hunner som flyr forbi. Kanskje ikke så rart at de må ha godt syn når de har så kort tid på seg til å finne en hunn å pare seg med?

Voksen døgnflue

Bevegelse
De fleste døgnfluenymfene er gode svømmere, men det finnes også arter som kryper langs bunnen eller graver seg ned. De voksne døgnfluene kan ha store vinger, men de er ikke gode flyvere.

Livssyklus
På døgnfluenymfenes rygg kan du se vingeanlegg. Det viser oss at døgnfluer har ufullstendig forvandling. Når nymfene er 0,5 – 3 cm lange (avhengig av arten), kryper de mot land og opp på en stein eller et strå og tørker. Etter hvert sprekker huden på ryggen opp og ut kommer dyret med vinger. Hos mange arter er vingene på dette tidspunkt mørke. Døgnflua kommer til å skifte hud enda en gang i løpet av de neste to døgna. Da blir vingene glassklare. Siden de voksne individene lever så kort liv, er det viktig at individene i samme arten modnes nesten samtidig. Det hadde vært kjedelig å klekke i mai dersom den du kan parre deg med, klekker i august! Eggene legges i vann. Noen få arter klekker etter et par uker, andre trenger måneder på å klekke.

Mat
Døgnfluenymfene spiser stort sett døde planterester og alger som de skraper av steiner og planter. Noen få er rovdyr. De voksne døgnfluene spiser ikke! Siden de lever så kort er det viktigere å få paret seg og legge egg, enn å gå på jakt etter mat.

Gjenkjennelse
Nymfen er lettest å finne ved å ta opp mellomstore steiner på bunnen. Steinfluenymfene klemmer den flate kroppen mot steinen, og huker seg fast med de små klørne. Den kan nok vri seg litt om du pirker borti den, men det er noe annet enn den farten døgnfluene setter opp. Den ser ut som et rektangel med to antenner foran og to haletråder bak.

Den voksne steinflua legger begge vingene flatt over ryggen. Antennene kan være like lange som kroppen, men haletrådene stikker sjelden ut fra vingene.

Bevegelse
Steinfluenymfene beveger seg langsomt på bunnen, de svømmer ikke. Den voksne steinflua er enda dårligere enn døgnflua til å fly, så de holder seg på bakken med mindre hunnene skal legge egg.

Livssyklus
På nymfenes rygg kan du se vingeanleggene. De har med andre ord ufullstendig forvandling. Når steinfluenymfene er store nok (0,5 – 3cm), kryper de mot land og opp på en stein eller et strå.. Der tørker de, og da sprekker huden på ryggen og det vingede insektet kan krype ut. De voksne steinfluene kan leve 3 – 12 uker. Små arter har ofte en generasjon i året, men større arter kan leve opp til fem år som steinfluenymfer. Jo kaldere vann, desto lengre tid tar utviklingen.

Mat
Stort sett spiser steinfluenymfene alger og nedbrutte planterester, men noen av de større larvene er også rovdyr. De voksne steinfluene spiser ofte ikke i det hele tatt, men de som lever lengst spiser litt-

Gjenkjennelse
Larvene kjennes på at de har en tendens til å dra seg bakover når de blir forstyrret. Bakerst stikker to utvekster ut som ender i hver sin lille krok. Når du pirker forsiktig i dem, strekker de kroppen bakover og krokene huker seg fast i underlaget og drar resten av kroppen etter seg. På et tidspunkt kan det se ut som om larven sitter på kne med rompa i været.

Larvene deles inn i tre grupper: frittlevende, nettspinnende og husbyggende larver. Disse gruppene er i prinsippet bygget likt. Hodet er omgitt av et fast ”panser” som du kjenner fra andre insekter. De har kjever som kan være så spisse at de ser ut som to tenner. Siden de frittlevende larvene hverken har hus eller nett til å beskytte seg med, er de kraftigere bygget, og den mørke tarmen som skinner gjennom huden hos husbyggende og nettspinnende arter, er umulig å se hos de frittlevende. Mange larver har trådformede gjeller på kroppen På elvebunnen, særlig ved utos, kan vi se små posthornliknende nett med åpningen mot strømmen. Vannstrømmen fyller nettet og holder det utspent. Innerst i nettet bor vårfluelarven. Ikke mange har lagt merke til disse nettene, men det skyldes kanskje at nettenes form kan maskeres av begroingsalger. De er lette å overse når en ikke vet hva en skal se etter. Silketråden som brukes til å spinne nett, kan også brukes til å lime sammen plantedeler og steiner til et lite vårfluehus. Inne i huset lager de en fin glatt ”tapet” som de klistrer byggematerialene utenpå. Disse skal gjøre huset solid og verne vårfluen mot rovdyr og strømmer. Byggematerialene varierer fra art til art og fra sted til sted. Noen lager de fineste små hus av sandkorn, noen limer sammen plantedeler så det likner et flott mosaikksugerør mens andre ikke ser ut til å ta det så tungt. En pinne her, et sneglehus der, litt småstein og vips, så er det et hus. Ettersom larven vokser, bygger den på huset foran og biter av den delen bak som den ikke får plass i lenger.

Den modne vårflua er fra 1,5 mm – 4cm lang. Vingene ligger over ryggen som det skrå taket over et hus. Antennene kan bli lengre enn vingene og de er rettet framover. Ser du vårflua fra siden, er det lett å se hårene som stikker opp på ryggen.

Livssyklus
Vårfluene har fullstendig forvandling. Larvene lever fra 10 mnd til 2 år (avhenger av art og sted) før de blir pupper. Puppene fester seg under steiner i strandkanten, eller de kan ligge på bunnen av innsjøen. Etter 2-3 uker sprekker puppehylsteret og den voksne vårflua kryper ut. Da er det noen som får en lengre svømmetur inn til land. Andre kan krype rett opp på et strå og tørke og vingene herdes. Samtidig endrer kroppen farge fra hvit til brunlig.Nå har de fleste en uke på å finne en partner, pare seg og legge egg.

Mat
De frittlevende larvene er rovdyr. Jegerlivet passer imidlertid ikke dem som bærer på huset sitt. De gresser i stedet på alger og halvråtne planterester. En nettspinnende vårfluelarve spiser det som er filtrert fra når vannet strømmer gjennom nettet. De voksne vårfluene som lever lengst, kan ta til seg litt flytende næring. De andre spiser ikke.

Gjenkjennelse
Øyenstikkere kan deles inn i to hovedgrupper: vannymfer og libeller. De modne libellene durer som et helikopter når de flyr. Vingene deres viser hvor gammel dyregruppen er, de klarer ikke legge sammen vingene over bakkroppen. Vannymfene kjennes ved den lange smekre bakkroppen, de vakre fargene og de smale vingene som kan legges langs bakkroppen. Nymfene til de to gruppene er like forskjellige. Libellenymfen er mørk og kraftig og kan bli 5-6 cm lang. Den spinkle vannymfen ser ut som et vissent gresstrå med tre gjelleblader på bakkroppen. Begge har en leddet underkjeve som er kolossalt forlenget og ender i to kraftige gripeklør. Når byttet er fanget, brukes underkjeven som ”tallerken” når den river byttet i biter. Øyenstikkerne er ikke født med vakre farger. Fargene er ikke pigmenter, men er avhengige av strukturer i overflaten. Det tar et par døgn etter at øyenstikkeren har krøpet ut av larveskallet sitt før fargene kommer til syne. Fargene forsvinner straks dyret dør.

Voksen libelle. Foto: Nina Jonsson Voksen vannymfe. Foto: Friedrich Böhringer

Bevegelse
De modne øyenstikkerne er tøffe og elegante flygere. De er funnet på skip 32 mil fra kysten, og de klarer mer enn 3 mil i timen. Mange parer seg også i lufta. Kanskje har du sett to vannymfer danne et hjul i flukt under paring? Libellenymfene har ikke ytre gjeller, de ånder ved å trekke vann inn i anus. Dersom de blir forstyrret, kan de ”skyte” seg fremover ved å klemme vannet raskt ut av bakkroppen.

Livssyklus
Øyenstikkere har ufullstendig forvandling. Larvestadiet kan variere fra 1 – 5 år etter art og miljø. Når larven er ferdig utvokst, slutter den å ta til seg mat og klatrer opp i lufta langs en plantestengel. Larven klamrer seg til stengelen, og larvehuden brister. Hodet, beina og vingene trekkes ut av larveskallet og larven henger etter bakkroppen. Når beina er tørket, slik at de kan brukes, griper de om stengelen og frigjør bakkroppen. Når vingene har foldet seg helt ut, og kroppen har fått sin endelige form, herdes huden. Så kan øyenstikkeren fly fra det tomme larveskallet som fortsatt klamrer seg til plantestengelen. De voksne øyenstikkerne dør etter 1- 2 måneder. Noen arter legger eggene rett i vannet. De flyr da lavt over vannoverflaten og dypper bakkroppen nedi. Andre kryper langs en stengel en halvmeter under vannoverflaten og legger eggene der, mens andre igjen borer eggene enkeltvis inn i visne plantedeler.

Mat
Både larver og de voksne insektene er glupske rovdyr. Øyenstikkerne er avhengige av synet sitt for å oppdage maten, og hos libellene kan vi se at øynene utgjør det meste av hodet. Øyenstikkere har i likhet med andre insekter, fasettøyne. Disse er eksperter på å oppdage bevegelser opptil 20m unna. Mygg, knott og andre smådyr lever et farlig liv i nærheten av øyenstikkerne. Den lange underkjeven skytes lynsnart fram og griper fatt i dyret som nok trodde det var på trygg avstand.. De voksnes bein er uegnede til å gå med, de er festet langt fremme på kroppen og brukes til å klynge seg til planter og steiner med. De lange tornene på beina er perfekte til fangst av insekter i flukt.

Gjenkjennelse
Vannkalver er biller av varierende størrelse, de største kan bli opp til 4 cm lange. De voksne vannkalvene kjennes fra andre vannbiller ved at hodet ikke stikker ut fra kroppen, omrisset likner en kaffebønne. Vannkalven kan forveksles med en bille som heter vannkjær, men vannkalven har trådformete antenner og ikke kølleformete antenner som vannkjær har. Skal du være helt sikker på at det er en vannkalv og ikke en vannkjær du har fanget, skal du studere frasparket når de svømmer. Vannkalven har samme fraspark som deg, beina sparker fra samtidig, mens vannkjæren sparker med ett bein om gangen. Vannkalven er vanligvis brun eller sort, men noen arter kan ha gule partier også. Til forskjell fra de billene som lever på land har vannkalven to rader av stive hår på bakbeina. Disse gjør at beina blir flate og brede og kan brukes som årer. Larvene til vannkalven har et tydelig hode med to kraftige, hule overkjever. I tillegg har de et rør i rompa. Dette stikker de med jevne mellomrom over vannoverflaten og opp i lufta så de kan trekke pusten gjennom det.

Virvlere er små (ikke over 1 cm lange), mørke og ovale biller med korte antenner. Når du kikker nærmere på dem, ser du at fasettøynene er det i to deler. Det gjør at virvlerne kan se over og under vann på samme tid. Virvlerlarvene har ikke vannkalvenes ånderør, men lange gjeller langs bakkroppen og fire små kroker på bakkroppen. Virvlerlarvene har heller ikke vannkalvlarvenes kraftige kjever

Bevegelse
Både vannkalvlarven og den voksne vannkalven er avhengige av å puste i luft. Vanligvis er det på vei mot overflaten at vi oppdager larven. En kort stund henger den med hodet ned og rompa i overflaten. Når den har fått nok oksygen, skynder den seg ned til bunnen igjen. Den voksne vannkalven stikker også bakkroppen over vannskorpa. Når den svømmer ned igjen kan du se at den har med seg en luftboble som stikker ut bak. Når bobla etter hvert tømmes for oksygen, må den opp og puste igjen.

Noen ganger, oftest om natta, kan en se vannkalven fly fra en dam til en annen. Da løfter den de store dekkvingene og folder ut de tynne flygevingene som ligger beskyttet under dekkvingene.

De voksne virvlerne er lette å oppdage. De har fått navnet sitt fordi de, ofte i flokk, farer omkring i virvler på vannoverflata. De todelte øynene hjelper dem å holde øye med det som foregår både over og under vannet. Skremmer du dem, så dukker de lynsnart ned og gjemmer seg.

Livssyklus
Alle billene har fullstendig forvandling. Larvene graver seg ned i jordbunnen og gjennomgår puppestadiet der i løpet av et par uker. De store vannkalvartene kan bli opp til 5 år gamle.

Mat
Både vannkalver og virvlere er rovdyr. Særlig vannkalvlarven kan ta store byttedyr. Den er ikke redd for å gå løs på byttedyr som er større enn den selv, og putter du fingeren mot den, skal du ikke føle deg for trygg. De store overkjevene som den stadig vifter med er hule, og når den får festet kjevene i et dyr, sprøyter den fordøyelsesvæske inn i det. Etter få minutter er byttet lammet og de indre organene er oppløst til en suppe den kan slurpe i seg.  

Hos insektene som har ufullstendig forvandling er vingeanleggene synlige på utsiden av de umodne stadiene. Utseendet blir gradvis mer og mer likt det voksne insektet for hvert stadium (dvs hver gang insektet skiftet hud). De umodne insektene kalles gjerne nymfer.

Insekter med fullstendig forvandling har et ekstra stadium, et puppestadium, mellom de umodne larvestadiene og det modne insektet. Vingene kommer ikke til syne før det modne insektet kryper ut av puppen. Forvandlingen er slående. Inne i larvene finnes små øyer av celler som i sin tid skal bli det modne insektet. I det bedragerisk inaktive puppestadiet omorganiseres hvert larveorgan, nervesystem og musklene blir mer sammensatt, særlig flygemusklene må bygges opp og tarmen må reorganiseres. Normalt er det bare hjertet og hovedblodåren som spares. Vingene er dannet som en vrengt lomme, og må vrenges for å bli en funksjonell vinge. I overgangen mellom siste larvestadium og puppestadiet svelger larven luft og strammer musklene i bakkroppen. Alt blodet presses inn i forkroppen og vips vrenges vinger, bein og andre ekstremiteter.

Ulempene ved et puppestadium er åpenbare. En puppe kan ikke forsvare seg, og er ofte ubevegelig. Slik kan den være et lett bytte for rovdyr og miljøforandringer. Likevel har insektene med puppestadium hatt stor suksess. Årsaken til denne suksessen kan ligge i fordelene ved å spesialisere seg: Larven er en spisemaskin (tenk bare på Larven aldrimett). Den er spesialdesignet for å spise så mye som mulig uten selv å bli spist. En slik larve kan spise mer enn det dobbelte av sin egen vekt på en dag. Huden er tøyelig inntil en viss grense. En dag kan huden ikke strekkes mer. Huden sprekker slik at larven kan krype ut med ny tøyelig hud, og larven er på nytt klar til å spise.

Det modne insektet er spesialisert på formering og spredning. Det vokser ikke, og noen av de modne insektene spiser ikke i det hele tatt. Flere arter har ikke engang brukbare munndeler. Til gjengjeld bruker de modne insektene mye energi på å fly omkring for å finne det rette stedet til egglegging.